– Bør ha en diagnose for komplisert sorg

– Hvis sorgen har vart over lang tid og ikke forandret seg noe, kan det være komplisert sorg. Med en diagnose kan man få riktig hjelp tidligere, sier Kari Dyregrov.

Bilde av Kari Dyregrov, professor ved Høgskolen på Vestlandet

støtte

- Man behøver ikke være så redd for å tråkke i salaten, bare man viser at man bryr seg, sier forsker Kari Dyregrov.

(Foto: Silje Katrine Robinson)

– Vi bør ikke sykeliggjøre normale reaksjoner. Noen former for sorg, særlig etter plutselige og voldsomme dødsfall, bør vi kanskje ha en diagnose for, dersom kriteriene er tydelige og brukes riktig. Det vil gjøre at vi får øynene opp for de aktuelle utfordringene og lettere kan gi riktig hjelp for kompliserte sorgformer, sier Kari Dyregrov. Hun er professor ved Høgskolen på Vestlandet og forsker ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen. Sammen med sin ektemann Atle Dyregrov har hun nylig utgitt en håndbok for etterlatte og hjelpere, «Mestring av sorg». Her står det blant annet at det kan være vanskelig å skille mellom sorg og komplisert sorg.

– Forlenget sorg er den vanligste formen for komplisert sorg, sier Dyregrov. – Den karakteriseres av at de umiddelbare sterke sorgreaksjonene varer ved, med nokså uforminsket styrke over tid, og med betydelige funksjonstap i hverdagen. En intens lengsel etter avdøde, grubling og selvbebreidelser kan forekomme, og det er liten fleksibilitet i måten man takler sorgen på. Fagfeltet diskuterer tidsrammen for når man skal kalle noe for komplisert sorg, fra et halvt til ett år, men det sentrale er i hvor stor grad funksjonsnedsettelsen preger livet ditt. Hvordan påvirkes forholdet til venner og familie, jobb og om man kan gjøre de vanlige aktivitetene man gjorde tidligere, forteller hun.

«I den såkalt forlengede sorgen blir du helt overmattet av sorg.»

Legemidler virker ikke

Mange som sørger så mye at det går ut over fungeringen i hverdagen, får i dag sykemelding, og noen får depresjon som diagnose. Komplisert sorg skiller seg imidlertid fra depresjon på mange områder. Om man får antidepressive legemidler, vil de ikke virke mot komplisert sorg dersom man har depresjon og komplisert sorg samtidig, opplyser Dyregrov.

– Dersom den sørgende har komplisert sorg alene, må hjelpen konsentrere seg om tapet og atskillelsen og stimulere til å prøve å ta livet videre. En av følgene av komplisert sorg kan være at man ikke klarer å rydde etter personen som er død. – I den såkalte forlengede sorgen blir du helt overveldet av sorg. Du prøver å opprettholde alle bånd, både psykiske og fysiske. Rommet til den døde kan bli stående som et mausoleum, og du klarer ikke ta de grepene som er nødvendige for å komme videre. Da blir det viktig for den som hjelper, å vise at det går an å ha den man har mistet i hjertet sitt, samtidig som man tar grep for å leve videre. Det blir viktig å finne frem til hvor mye den sørgende tåler av psykisk smerte. Så kan man pendle mellom å forholde seg til smerten og tapet og ta grep i hverdagen for å holde det vonde på avstand.

Hvor mange som har det slik etter dødsfall, kan ikke Dyregrov tallfeste, men hun viser til studier som antyder at ca. sju prosent av alle som mister noen ved død, kan rammes.

– Risikoen er høyere etter unaturlige dødsfall, kanskje 30 til 40 prosent. De unaturlige dødsfallene inkluderer brå død ved sykdom, ulykker, selvmord, mord, terror og barnedødsfall.

Svakere immunforsvar

Å miste noen er tungt psykisk, det kan også være plagsomt fysisk, viser studier fra andre land. I Danmark har forskere sett på sammenhengen mellom sykdom eller tidlig død og tap av barn, forteller Dyregrov.

– Foreldre som mistet barn i unaturlig død, har økt risiko for tidlig død. Det henger sammen med at immunforsvaret svekkes, selvmordsrisikoen øker, risikoatferd øker og mange bruker mer alkohol eller andre rusmidler.

– Er det rett og slett farlig å miste noen?

– Ja, i hvert fall hvis tapet er forbundet med traumer, sier Dyregrov.

Fikk ingen varsler

Kari Dyregrov har forsket på etterlatte etter dødsfall i en årrekke. Ganske nylig er hun også blitt rammet av to dødsfall i nær familie, forteller hun.

– Det ene var naturlig, det var moren min som var 97 år. Vi hadde et fantastisk forhold, og det var fryktelig trist, men naturlig. Det andre derimot, var et unaturlig dødsfall. Vi fikk ingen varsler og opplevde et fryktelig sjokk. Det var min yngre bror som døde av akutt hjerteinfarkt. Han var en bauta i livet mitt. Dødsfallet etterlot mange spørsmål og sjokket satt i fem uker i kroppen min, i tillegg til at savnet er stort og vedvarende.

Hun trekker linjer til etterlatte etter 22. juli og etterlatte etter selvmord eller andre former for brå død, som hun har intervjuet i forskningen sin.

– Mange fortalte at sjokket gjorde noe både med kroppen og hodet. Noen får mareritt hvor hendelsene blandet seg med personene og måten det skjedde på.

– Burde man ikke nettopp da ha en diagnose for tilstanden?

– Jo, det er viktig å skille mellom kompliserte sorgreaksjoner, traumereaksjoner og depresjon, for å gi riktig behandling når det er nødvendig. I dag har vi diagnoser for de to siste tilstandene. En diagnose for komplisert sorg ville gitt økt oppmerksomhet om behandling og forskning på den tilstanden. Samtidig måtte vi være årvåkne for overdiagnostisering og sykeliggjøring av normale former for sorg. Vi måtte ha klare kriterier og mer kunnskap ved en eventuell diagnose for komplisert sorg.

«Man må tillate seg å være i sorgen, men man kan pendle mellom sorg og avstand til den.»

Ta livet tilbake

Vanlig sorg kan være utmattende, også uten at den er komplisert eller knyttet til traumer. Ett av rådene i mestringsboken er å ta livet tilbake og finne nye måter å leve på. – Man må tillate seg å være i sorgen, men man kan pendle mellom sorg og avstand til den. Mange har behov for å distansere seg fra sorgen. Det er helt ok. Prøv å gå ut med venner og kolleger etter en tid, selv om det ikke er gøy, oppfordrer Dyregrov.

Man trenger friminutt fra sorg, fordi det er så slitsomt å sørge.

– Ta imot hjelp og invitasjoner. Finn din grense for hvor mye følelsesmessig smerte du tåler og press deg selv opp til den, med «hvilepauser» innimellom, så blir livet bitte litt bedre etter hvert.

Dyregrov oppfordrer også til å gå på jobb selv om man er sykemeldt, bare for å møte kolleger og ta en kaffe i kantinen.

– Hva bør kolleger og venner tenke på?

– De behøver ikke si så mye. En gyllen regel er å bare være der og lytte. Mange sørgende har behov for å snakke om den som døde, vis at du tåler det og tør å være der.

I boken beskrives en del kommentarer fra personer i ens nettverk som kanskje er vel ment, men som ikke er videre hjelpsomt. For eksempel: «Ja, det er en mening med alt.»

– Etterlatte sier i mine studier at selv om den typen kommentarer er støtende, er det likevel bedre enn at man ikke snakker om dødsfallet i det hele tatt, sier Kari Dyregrov. – Man behøver ikke være så redd for å tråkke i salaten, bare man viser at man bryr seg. Intensiteten på oppfølgingen kan avta naturlig med tiden, men å spørre hvordan det går av og til, er veldig god støtte.

Papirmøller og byråkrati

De fleste som dør, etterlater seg bankkontoer, leiligheter, abonnementer, medlemskap i foreninger og en rekke økonomiske og sosiale forpliktelser. Det er opp til de etterlatte å avvikle disse tingene, og noen ganger har man en tidsfrist for å gjøre det. For sørgende er dette ofte en ekstra belastning.

– Selv om dette rammer nesten alle en gang i livet, opplever mange en voldsom papirmølle, med stat, kommune, banker og forsikringsselskap?

– Jeg ble helt sjokkert over hvor liten forståelse det er for sorg i banker og forsikringsselskap, da jeg opplevde denne situasjonen på svært nært hold nylig. Reglene er firkantet. Man forventer at folk er effektive og rasjonelle, noe man nettopp ikke er akkurat da. Mange av brevene fra ulike instanser som vet hva som har skjedd, er en hån mot sørgende i måten de er formulert på. Dette tar energi man ikke har i en slik situasjon, sier Dyregrov.

Mye informasjon om avdøde må sendes inn digitalt.

– Mange som har mistet noen, er nettopp eldre som ikke er på nett og ikke kan bruke digitale verktøy. Dette forverrer naturlige sorgprosesser. God informasjon er uhyre viktig. Sørgende trenger forutsigbarhet og noen som forstår hvilken situasjon man er i. Det hadde vært så lett å gjøre det enklere, bare med en setning om at man kondolerer eller følger opp saken uten at den sørgende må purre og kontakte om og om igjen.

Mange arbeidsplasser er derimot forståelsesfulle og fleksible, viser forskningen til Kari Dyregrov.

– De som er best, er kanskje motivert av at «klarer vi å holde ham eller henne i arbeid, får vi glede av dem i fortsettelsen». Sørgende kan gis andre oppgaver en stund eller mer fleksibel arbeidstid. Jeg har sett mange gode eksempler, både på offentlige og private arbeidsplasser. •