LESERBREV
Lillebror, du bor på loftet hos mor og far. Går jeg opp den bratte stigen og lukker døren etter meg er det bare deg og meg der oppe. Der borte, ved den svidde lysestaken som venter på reparasjon og teakmøbler fra besteforeldrene våre ligger du, pent brettet sammen. Lukten av deg er erstattet av mors skyllemiddel. En duft av lavendel slår mot meg når jeg åpner glidelåsen. Alle minnene om deg, omhyggelig vasket, strøket, glattet ut og lagt med varsom hånd ned i oppbevaringsposen. Her ligger de og venter på den dagen du skal innse at du trenger snowboardet ditt med bindinger som har rustet i festene- eller diplomet ditt fra juleavslutningen på judoen. Vil du troppe opp med et stort smil- og kanskje familien din? En gravid kjæreste? En glad hund som biter på fars tøfler mens du smører deg en brødskive på kjøkkenet?
Men brettet står der urørt og på diplomet er navnet ditt nesten falmet bort.
Lillebror, Jeg ser deg i den unge tiggeren på gata- han har dine vakre, store øyne. Jeg gir han litt ekstra.
Jeg ser deg i pappaen med babybjørn på 32-bussen- han har dine grove hender (de som alltid var litt varmere enn mine), og lurer på om du hadde bodd i Kværnerbyen eller et helt annet sted om livet hadde vært anderledes. Jeg hører deg i sangen som plutselig dukker opp i høytaleren i butikken- og jeg lukker øynene over tårene mens kundene raser forbi rundt meg. Jeg kjenner lukten av deg – uvasket hår, sigaretter. Kjenner den grove ullen i jakken din når dine brede skuldre folder seg som vinger rundt meg.
Men du er ikke der. Jeg er alene.
Jeg dukker ned i ditt livsarkiv på det kalde loftet. Hver gjenstand er en representant for perioder av ditt liv. Når gikk det galt? Når ramlet du ut? Når kunne jeg gjort noe? Sagt noe? Når begynte du å trenge hjelpen du ikke fikk? Da du suste ned bakken med de hanskene som ligger tynnslitte i posen? Da du stolt gikk med t-skjorta fra sommerleiren (Den alle deltagerne signerte siste dag)? Da du satt plaster på foten til plysjdinosauren som lyser i falmede 90-tallsfarger nederst i posen? Om jeg bare hadde sett! Skjønt! Kunne jeg gjort noe?
Men du er ikke her. Du er forsvunnet inn i en hjerne fylt av redsel og paranoia. Omhyggelig låser den dør etter dør til menneskene rundt deg. Etterlater dine vakre øyne store og livredde. De ser på meg slik et skremt dyr ville gjort – før du smeller døren igjen foran meg. Alle hundrevis av sms jeg har sendt deg. Brev, mail, besøk, tårer, trygling, trusler, bilder av dine fine nevøer, dikt, sanger – telefonen min er like død.
Psykologen min sier jeg må gi slipp på deg. Det som herjer hjernen din, har tatt over – du kommer ikke tilbake. Jeg haddde jo sluppet smerten om jeg bare ga slipp på deg. Men smerten gjør at jeg kjenner deg på kroppen. Fyller tomrommet av deg inne i meg. Jeg kan ikke slippe! Jeg fortsetter å søke etter nøkkelen – de magiske ordene som gjør at du skal slippe meg inn til deg igjen. Men du har låst deg inne i leiligheten din og din egen hjerne. Ingen av mine nøkler fungerer.
Jeg graver nesen ned i tøyet ditt der på loftet. Drar inn lukten av lavendel og støv og lar tårene renne ned på deg – lillebror.
- Dette er et leserbrev. Meninger og holdninger står for innsenderens regning. Vil du skrive leser- eller debattinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no
Leserbrev i Magasinet Psykisk helse publiseres som regel under fullt navn. Noen ganger kan det være vektige grunner til å anonymisere. Redaksjonen kjenner innsenderens identitet.
