– Kapasiteten kan bli for liten

Hele 32 plasser for regional sikkerhetspsykiatri, 20 plasser for lokal, regionalt kompetansesenter for fag­feltet og 12 plasser for sammensatte vansker med psykiatri og autisme. Det skal de nye lokalene, med arbeidstittel Ny sikkerhetspsykiatri romme fra 2026, som en avdeling av Oslo universitetssykehus (OUS).

– Det viktigste er å samle ulike områder av sikkerhetspsykiatri i et hensiktsmessig bygg. Det skal bli et sikkert behandlingsbygg, et helsebygg til de som trenger det aller mest, sier leder for byggeprosjektet ved OUS, Camilla Aanestad. 

Til himmels

Psykiater Randi Rosen­qvist hilser den nye sikkerhetsavdelingen på Ila velkommen som et stort skritt i riktig retning, men har likevel kritiske bemerkninger. Hun mener byggingen kommer langt på overtid, og synes det er ille at tilsvarende avdeling på Dikemark har forfalt i årevis. 

– Det som gjør meg bekymret, er prognosene for antall pasienter i tvungent psykisk helsevern. De går til himmels. Jeg er redd for at kapasiteten ved den nye avdelingen blir for liten, sier Rosenqvist.

Prognosene fra helseforetakene viser ifølge Aften­posten at antallet dømte til tvungent psykisk helsevern kan komme til å øke fra cirka 350 i dag, til omtrent 1150 i 2035. Det vil i så fall bli en tredobling.

Camilla Aanestad mener fremtidens utfordringer ikke bare kan møtes med flere plasser. 

– Det nye bygget har økt kapasitet, men god behandling er også avhengig av kompetanse og hvordan man jobber. Det har vi lagt til rette for. Vi vil tiltrekke oss de beste fagpersonene med det nye bygget. Det er også avhengig av godt samarbeid med tjenestene i kommuner og bydeler, sier Aanestad.

De nye lokalene vil bli trygge for både pasienter og ansatte ved hjelp av en rekke tilpasninger: lokalene er romslige med gode siktlinjer, og det vil være flere utganger fra et rom slik at det er mulig å trekke seg ut om noe oppstår. Det opprettes tre ulike typer døgnplasser ut fra pasientenes behov: ordinære sengerom, intensivrom og høyintensivrom. «Intensiv» og «høyintensiv» erstatter såkalt «skjermingsrom», og er ment å speile pasientens bedring i behandlingen og legge til rette for trygghet og et nært, godt samarbeid med pasienten. 

Fengselsnaboen

I fjor åpnet en ny og moderne avdeling med bedre helsehjelp i Ila fengsel, for straffedømte med de alvorligste lidelsene. Tidligere ble de plassert i svært uegnete lokaler i kjelleren på anstalten. I filmen «Fengslet og forlatt» ble de uverdige forholdene dokumentert, med Randi Rosenqvists kommentarstemme. Hun synes den nye avdelingen er fin, men tror likevel at det er en risiko for at psykiatrien ikke vil ta imot alvorlig syke innsatte, fordi «de har det så fint i den nye fengselsavdelingen».

Kan bli sammenblanding

En annen bekymring er om navnet «Ila» blir hengende ved OUS’ nye avdeling:

– Man burde ikke kalle det Ila. Det er uheldig hvis Ila fengsel og Ila sikkerhetsavdeling blandes sammen, sier psykiateren. At de to institusjonene er nærmeste naboer kan være positivt, siden man får samlet et spesialisert
fagmiljø, mener hun. Risikovurdering og forskning er eksempler på to områder der samlokalisering er en fordel.  Men det er altså en fare at stedene blandes sammen:

– Det er et skille mellom fengsel der det sitter tilregnelige straffedømte, og psykiatrisk sykehus for utilregnelige pasienter som ikke er dømt til straff, men til tvungent psykisk helsevern. Det er veldig viktig at pasienter ikke tror de skal til et fengsel, sier Rosenqvist, som tror det er en fordel om man snakker om for eksempel «Grini» i stedet.

Programleder Camilla Aanestad sier at det endelige navnet allerede er klart, og ikke inneholder «Ila»:

– Det skal hete Avdeling forsterket behandling psykisk helse – AFB, sier hun.

Mangler varige plasser

Randi Rosenqvist har lang fartstid i sikkerhetspsykiatrien. Hun har nærmest gjort det til en livsoppgave å arbeide for den svakeste gruppen av alvorlig syke psykiatriske pasienter, som er en fare for samfunnet.

– Du har tidligere etterlyst varige sikkerhetsboliger for en mindre pasientgruppe som er vanskelig å behandle. Vil den nye avdelingen løse det problemet?

– Nei. Det løser ikke problemet med omsorg på livstid, for personer som aldri vil klare et autonomt liv uten å utgjøre en fare for andre. Dersom man hadde bygget varige institusjonsplasser, ville også de regionale sikkerhetsavdelingene bli avlastet.

– Så jobben din er ikke ferdig ennå?

– Nei. Jeg må leve til dette er løst! sier Randi Rosen­qvist. •