Kåret til årets motorsport-forbilde

Når startflagget sneier grusen og åtte av Norges beste ATV-førere freser over grinda og ut på langsletta på motorbanen ved Bjørkelangen øst for Oslo, er det nærmest umulig å få med seg at sjåfør 116 Vesetrud, ikke er helt som de andre sjåførene i Norgescupen. Og ikke at ATV-en hans er det heller.

Jonas Vesetrud (19) girer og kløtsjer med hendene. De andre gjør det med beina. Støvlene til Jonas er festet med slalåmbindinger. Han sitter fast i sykkelen. Når de andre reiser seg og står for ikke å velte i krappsvingene, bruker Jonas luftkreftene og slenger rumpa ut til siden.

Å mestre en ATV under slike løp regnes som noe av det mest fysisk utfordrende du kan gjøre innen idrett.

Hoppene kan være så lange som 40 meter. Svingene 45 grader bratte, sporene meterdype. Toppfarten er opp mot 90 kilometer i timen, men den kraftigste motoren er kanskje den som durer på innsiden av Jonas Vesetrud.

Sjåføren med 116 på ryggen er lam fra under brystet og ned. For fem år siden klarte han ikke å sitte oppreist i rullestolen en gang.

Hope is not small

Jonas er tilbake i teltet sammen med foreldrene etter en testkjøring av banen. Han har vrengt av seg trøya og stønnet over sure armer. I fire dager har han vært på forskjellige baner og trent sammen med foreldrene, og det er hardt. Musklene er i ferd med å stivne av overbelastning og banen på Bjørkelangen er snirklete og vanskelig, selv om han klarte det største hoppet for første gang med ny sykkel.

På venstre bryst har Jonas en tatovering.

«Hope is not small».

Det var de samme ordene som sto på døra inn til operasjonsrommet på Oslo universitetssykehus, Ullevål der Jonas kom inn med knekt rygg og to blåmerker for fem år siden.

Mamma Lisbeth ser bort på sønnen fra campingbordet, mens pappa Sigmund lener seg mot ATV-en. Det er han som mekker.

– Fra andre ryggmargsskadde har du vel fått høre at de synes det er rart at du har vendt tilbake til det som gjorde at du ble skada, sier moren, og Jonas nikker.

– Hva svarer du da?

– Nei, jeg pleier å si at det er det eneste jeg har da. Det eneste jeg har hatt.

Risikosport

Rundt 120 personer skader ryggmargen i Norge hvert år. Mange i forbindelse med idrett og sport. De har levd aktive liv, elsket adrenalin og høy puls, før det er full stans. I en ryggmargsskade kuttes signalene mellom kropp og hjerne fra skadestedet i ryggraden. Kroppen må læres og hanskes på ny. Det medfører en risiko for å vegre seg for å delta i verden, å bli sittende hjemme og utvikle depresjon og angst.

I Jonas har det alltid vært mye «spillopper», forteller moren. I motsetning til broren var han en klassisk guttegutt som likte fart og spenning og det som bråkte. Fotball og ski fikk han ikke ordentlig til, de fryktet år på benken og tok han med til motorsportklubben på hjemstedet Jevnaker. Jonas fikk teste motocross og ble hekta. Fra han var ti begynte han å konkurrere på tohjulingen.

– Jeg har aldri hatt noe spesielt talent, men jeg kjørte mye, sier Jonas. –  Å mestre og få til det du prøver og øver på er en helt fantastisk følelse.

Tenkte de på farene? Selvfølgelig. Motocross er risikosport, småskadene mange. Mor Lisbeth forteller at hun har hjertebank fra hun våkner på dager det er løp. Sånn var det på «crossen», og sånn er det nå. Det er så mye som kan feile og gå galt. Og sånn virker det å være for mange av de andre foreldrene ute langs bana på Bjørkelangen også, de tør knapt å se på løpene. Likevel backer og tilrettelegger de for sønnene og døtrene sine. Flere har også inspirert dem inn i sporten.

– Man ønsker jo aller mest at barnet sitt skal ha positive opplevelser, sier Lisbeth. – Drive med noe de synes er gøy.

Jonas selv tenkte at om det gikk ille, knakk han kanskje et kragebein.

– Jeg hadde ikke klart for meg at jeg kunne knekke ryggen.

15. september 2018

På Bjørkelangen begynner første heat å nærme seg. Jonas får på seg ryggskinne og nakkekrave, han fester støvlene til slalåmbindingene. Om sykkelen vipper eller Jonas sklir av, skal bindingene løse seg ut, så han ikke får hele den 170 kilo tunge sykkelen over seg. Langs banen står flere personer fra Røde Kors. De er klare til å rykke ut hvis et hvitt flagg heises fra et av vakttårnene. Om flagget er gult, er det et varsko til de andre sjåførene om at en av dem har veltet og ligger i veibanen. Sånn er det i ATV og sånn var det i motocross. De kjører etter samme regler, på samme baner, men den 15. september 2018 under Østlandscup på Haslemoen i Våler, var det umulig å se noe flagg som helst.

Sola sto lavt da klassen til Jonas skulle kjøre. Det var varmt og tørt, og sanden føyket. Faren var som vanlig i depotet, klar til å mekke hvis noe gikk galt med sykkelen. Moren var ute ved banen. Over tretti syklister freste ved start, ivrige etter flere timers utsettelser på grunn av småskader.

Starten gikk og Jonas forsvant med svermen inn i første sving.

– Sanden føyket, men det gikk bra. Jeg kom ut som nummer femten og lå i midten, så kom vi ut på en liten slette som ender i en lang høyresving. Sikten var dårlig, folk tryna foran meg, men det så jeg ikke. Jeg kjørte bare rett inn i dem.

Fra depotet så faren sykkelen til Jonas fare til værs, men det var kollisjoner stadig vekk. Han tok det med ro bort til bana.

– Jonas ble jo kalt supermann, sier moren. – Han satte seg alltid rett opp igjen.

Men den dagen på Haslemoen ble Jonas liggende. Etter et svev på 20 meter landet han på hodet. Hjelmen som henger hjemme på rommet hans er bulket rett på toppen.

– Det utrolige var at i akkurat den svingen satt vakthavende lege som fikk stoppet alt sammen og tilkalt luftambulansen, sier Lisbeth, og forteller om uvitenhet. De kunne risikert at en annen forelder bare hadde dratt Jonas unna for å holde løpet i gang, før medisinsk personell fikk sett på ham. Det kunne vært livsfarlig.

– Når skjønte dere alvoret?

– Ganske med en gang, for Jonas kjente ikke beina.

Det var ikke plass til foreldrene i helikopteret. De må kjøre etter de over 15 milene det er til Ullevål i egen bil. I det de skal dra så faren mot bana.

– Da sto syklene linet opp, starten skulle gå igjen. Det var bare videre. Mens vår verden hadde stoppa opp.

Aldri vært lei seg

Mange ryggmargsskadde strever med å få tilbake følelsen av å ta seg helt ut etter skaden, nå som de store muskelgruppene ikke er i bruk. Sånn er det ikke for Jonas. Når han kommer i mål, er han dønn sliten. Varm. Og ofte sinna.

Vi blir advart.

Uansett om heatet går bra eller dårlig, kommer glosene. Pulsen er oppe i 200 under løp, 150 allerede før start.

Og sånn går det også etter første heat. Helt i starten av det noen og tjue minutter lange løpet blir Jonas dyttet ut i sanden av en aggressiv rival, og der står han. Rivalen hopper av og skyver seg løs, men det kan ikke Jonas. Han må prøve å rikke sykkelen ut av sanden, og til slutt går det, men da er han allerede en runde etter lederen. Piffen er borte. Tilbake i teltet kikker far Sigmund ut fra åpningen.

«Gi oss fem minutter».

Kontrasten til følelsene Jonas viste etter ulykken er enorm. Livet endret seg fundamentalt, men Jonas sier han aldri har vært lei seg.

– Jeg mener ikke å skryte, men det er sant.

– Det høres nesten utrolig ut.

– Men hva f…n skal du gjøre da, sier han.

– Det skjedde bare, det er ingens skyld. Ikke min, ikke noen andres. Det er ingenting å være bitter over da. Hvorfor være lei seg over noe du ikke kan gjøre noe med? Du må bare ta den arbeidsoppgaven du har fått foran deg. Du har fått helt nye kort å spille med.

Men at det har vært «tøffe tak», det sier de alle. Jonas hadde én frihelg fra han kom hjem fra rehabiliteringen på Sunnaas, til han var tilbake på skolen, og han beskriver den tida som den vanskeligste. Fortsatt var det mye av det kroppslige han ikke hadde funnet ut av. Og så var det blikkene.

– Der er han. Det er en helt jævlig følelse.

– Har rullestolen endret hvordan du blir møtt?

– Ja, du blir jo møtt som hjerneskada. Spesielt på ungdomskolen. Elevene var egentlig greie, men lærerne var ille. Både gamle og nye.

Flere som bruker rullestol har snakket om det vanskelige i å bli hjulpet av vilt fremmede. Åpne en dør for eksempel.

– Jeg hjelper ikke deg. Hvorfor skal du hjelpe meg? Hvis jeg trenger hjelp, så spør jeg om det. Og jeg er ganske vrang før jeg spør om hjelp.

Videre, videre

Før Jonas forlot Ullevål sykehus fikk han besøk av venner fra motorklubben på Jevnaker.

«Du skal kjøre igjen», sa de. Og det sa Jonas også.

– En sånn klassisk arbeids-firehjuling, det skulle du ha allerede på sykehuset, sier moren og humrer. – Du skulle videre, videre, videre. Men vi hadde jo aldri sett for oss at dette gikk an.

Kanskje hadde noen på klubben en svak anelse. På eget initiativ begynte de å bygge om og tilrettelegge en ATV-sykkel som Jonas fikk i gave fra klubben noen måneder etter ulykken. Konkurrentene til Jonas, de som vet hva det krever å styre en ATV, kaller det Jonas har trent seg opp til som «vanvittig».

I starten gikk det smått og pent.

– Så har han bare kjørt bedre og bedre, og dette har vært en kjempefaktor for motivasjonen i den generelle treningen også, sier Lisbeth.

– Kjøringen gjør at han blir flinkere hjemme også. Flytte seg fra stolen til senga, til doen. Bare i år håndterer han sykkelen helt annerledes enn i fjor, han bygger muskler der vi ikke trodde at det gikk an og har mye bedre kondisjon. I starten handlet det jo bare om å klare å holde ut et løp.

Tilbake til skadestedet

I fjor kom Jonas på 2. plass i klasse B under Norgescupen. I år håper han på en samlet 6. plass i klasse A, men på Bjørkelangen rett før det andre heatet skal begynne, er alle tanker på en god plassering borte.

– Jeg gjorde det såpass dårlig i første heatet at jeg ikke tror jeg har noen sjans til å ta det igjen. Nå er det bare å kjøre for å ha det moro, sier Jonas.

Og sånn er det blitt med kjøringen ellers også. Jonas har tatt den vanlige lappen, som gjør han mer selvstendig. ATV-en er ikke «alt lenger».

– Nå er jeg mye mer ved venner. Det var ikke det samme da jeg måtte spørre mamma «Kan du kjøre meg?». Nå kjører jeg bare.

Og han har begynt å jobbe, etter en lang kamp for å skaffe seg læringsplass som industrimekaniker er Jonas nå fast ansatt. I tillegg er han blitt mentor for andre ryggmargsskadde i motivasjonsprogrammet «Camp Spinal» til Sunnaas-stiftelsen, hvor målet er å teste grenser for hva som er mulig i et nytt liv med rullestol. Noe er likevel tapt.

– Vi var jo masse og gikk turer i fjellet, pappa og jeg. Fiska og sov i telt, og det er jo bare over nå. Man kan jo godt fiske og sånn, men det var fjellfiskinga som var moro. Det er bare å putte bak seg. Og det påvirker også hva venner du har, sier Jonas.

– Hvilke interesser de har.

På Bjørkelangen under andre heatet ender Jonas utrolig nok med å kjøre et av sine beste løp. Det går forrykende fort, han presser og klarer å holde en jevnsterk kjører bak seg hele veien. Til slutt tar han også igjen føreren han har prøvd å slå lenge, men aldri fått hasen på. Da han durer over målstreken er det som nummer fire. De på pallen gjør det godt i Europa, med mange hundre flere treningstimer enn Jonas.

Men Jonas’ største seier kom trolig dagen før. Det er tar litt tid før familien forteller at de faktisk var tilbake på banen hvor sanden pisket, hvor Jonas ble liggende urørlig. l. Vanligvis er Haslemoen stengt for ATV-kjøring, nå var banen åpen med hopp på 40 meter og en fart som er helt på grensen av hva Jonas til vanlig er komfortabel med. De dro for treningens skyld, men det ble en kamp.

Jonas så banen og begynte å riste.

– Sånn skikkelig, sier han. –Det kokte litt over da, mye følelser på en gang. Det er ikke ofte jeg er sånn, men så bestemte jeg meg bare. Det skulle kjøres. Også fiksa jeg det. Etter en runde var det greit. Jeg banka igjennom og tok alle hoppa. 1-1, sier han og smiler.

Første gang vi snakket sammen, sa Jonas at det viktigste var ikke motorsporten i seg selv, men å fortsatt ha en lidenskap som han mestrer.

– Hvor jeg har hundre prosent kontroll.

Den vant han nå. •

Lørdag 11. november ble Jonas Vesetrud kåret til årets forbilde under Motorsportgalla 2023. – Utrolig deilig å få annerkjennelse etter alt arbeidet jeg har lagt ned, sier Vesetrud til magasinet etter kåringen.