Jeg er født høysensitiv

Jeg var et utadvendt barn og fortalte og viste fram. Det ble ikke alltid mottatt med åpenhet og raushet. Som ungdom ble jeg interessert i meditasjon og alternativ åndelighet, men følte meg utenfor i disse miljøene også. Problemet mitt var å klare å regulere denne evinnelige intensiteten av følelser og inntrykk. For jeg er ikke bare høysensitiv, jeg er også empat. En empat er en som lever seg sånn inn i andres følelser at vi ofte ikke klarer å kjenne forskjell på egne og andres følelser. Vi reagerer på stemninger mer enn på det som blir sagt og gjort.

Jeg jobbet som vikar i tredje klasse på en barneskole, og en av mine elever var ei høysensitiv jente som hadde blitt stemplet som problembarn. Men denne lille jenta var en skatt av et menneske! Hun ble bare ikke sett. Hun var filosofisk, kunstnerisk, omsorgsfull og varm. Men var blitt redusert til «hun som gråter for alt og ingenting.» Resultatet var at hun hadde begynt å isolere seg, vegre seg for å ta imot hjelp fra lærerne og ble sett på som «raringen» av de andre i klassen. I en time viste jeg et bilde av kunstneren Salvador Dali hvor et hode med lukkede øyner er spent fast i bakken. Jeg spurte barna hva de så på bildet. Svarene var variert, men alle barna pekte ut konkrete ting som; «et hode,» «en ørken,» «en blå himmel.» Den høysensitive jenta svarte: «Han føler seg ikke fri.»

Som høysensitiv har jeg flere ganger blitt bedt om «å ta meg sammen». Hva skal til for at vi virkelig skal klare å se hverandre? Akseptere unikhet, individualitet og annerledeshet? Å snakke om ulikhet er like viktig som å snakke om likhet. Når tanken om at alle mennesker er like mye verdt ligger i grunnen er det riktig og nødvendig å snakke om hvordan vi er forskjellige fra hverandre. For vår annerledeshet er vår største styrke.

Line Herikstad

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.