Jeg bærer arrene mine med stolthet

Siden jeg selvskadet for første gang og frem til for noen år siden, har jeg alltid gruet meg til sommeren. Gruet meg til det varme været med den sterke, stekende solen, som praktisk talt tvinger deg ut i shorts og t-skjorte. Gruet meg til å gå rundt i offentligheten med kroppen min, som stadig vekk pådro seg flere krigsarr. Fryktet for reaksjonene. Fryktet de stygge blikkene, de vonde kommentarene og de ekle påstandene.

Andres blikk og meninger ble raskt en grobunn for en skam jeg i utgangspunktet ikke eide. En skam jeg ikke var enig i, men som jeg likevel kjente på. Fordi det var så mange som mente jeg burde ha den. Det tok ikke lang tid før jeg kjente på selvforakt, avsky, skam og hat over egen kropp og arrene kroppen min ble et lerret for.

For et par år siden satt jeg meg ned med meg selv for å ta et oppgjør med den konstante, energitappende og tillærte skammen. For det var det det var, tillært skam. Jeg skammer meg ikke over arrene mine. De er en del av meg og min historie. Det er arr jeg har pådratt meg i krig. Ikke i en synlig krig, ikke i en krig med en annen part, men i en krig med meg selv. Det er arr som har fått meg gjennom krigen, i mangel på en bedre løsning.

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan noen kan skade seg selv. For meg handlet det om to ting: Behov for fri og et ønske om å leve. Selvskadingen var et desperat og intenst ønske og behov for fri fra alt som var vondt og vanskelig. En pause fra livet og alt som Stolt Alltid på veg Alltid på veg til et ukjent sted der jeg ikke får fred Hvorfor klarer jeg Ikke å stoppe opp når livet egentlig er helt topp? Hvorfor må jeg alltid videre til et annet sted når det er her jeg kan finne fred? Knut Hallvard Tufte foregikk på innsiden. En boble hvor verden forsvant, hvor tankene stoppet å spinne, hvor den dømmende djevelen på skulderen ble borte og hvor følelseslivet døde. En nummen tilværelse, i et parallelt univers. Selvskadingen var også et overlevelsesverktøy. Det var i veldig mange år det eneste verktøyet jeg hadde.

Alle arrene mine lagde jeg for å kunne fortsette livet. For å kunne holde ut i et sekund, minutt, time, dag eller måned til. Det har alltid vært det siste desperate forsøket på å finne en annen utvei, enn den permanente og ikke reversible avslutningen. Hvert eneste arr på min kropp representerer et intenst ønske, en rå indre kamp og ikke minst håp. Håp om en bedre fremtid. Håp om at det ville komme en tid, hvor det var verdt å fortsatt være en pustende og pulserende kropp; et levende menneske! Det er en kortsiktig løsning, jeg vet det. Men akkurat der og da, i den perioden av livet mitt, var det det eneste verktøyet jeg hadde.

Nå, derimot, er verktøykassen min full. Det er viktig for meg å si at jeg vet det finnes bedre løsninger nå. Ikke bare vet jeg at de finnes, men jeg vet at de funker og jeg bruker dem med jevne mellomrom. Selvskadingen var en halvveis brannslukking. Jeg heiv på en bøtte vann, i ny og ne, for å kontrollere brannen, men jeg slukket den aldri. For selvskadingen løste aldri noen ting, det bare utsatte det. Det finnes bedre løsninger, løsninger som faktisk slukker brannene. Som gir en muligheten til å leve, ikke bare eksistere.

Sommeren kom og jeg er glad for at jeg ikke gruet meg til å finne frem shortsen. Krigsarrene mine fikk nok en sommer kjenne varmen fra solen, rett og slett fordi jeg har muligheten. De er en del av meg og min historie, og jeg velger å bære dem med stolthet. Stolthet over at jeg ikke ga opp, over at jeg fortsatt er her og over at jeg tør å vise meg, hele meg. For en ting er helt sikkert; Jeg nekter å skamme meg over noe som reddet meg!

Dette er et leserbrev og uttrykker skribentens holdninger og meninger.