Ingen ferie for voldsutsatte

Da covid 19-pandemien herjet, ble volden innenfor de fire veggene i «hjemmets lune sfære» overlatt til ensomme voldsutsatte. Ingen vaksine ble forsket på eller funnet opp for å redde barn som er utrygge og mødre som gråter og blir slått av sinna menn.

Politifolk og politikere tar sommerferie og gleder seg til en velfortjent pause. Tingrettsdommere drar på hytta og justisministeren dyrker influencer-drømmen, mens andre lever i frykt.

Og med andre, snakker jeg om mennesker som mer enn noen fortjener en velfortjent pause. Det å leve i og med vold i hjemmet, er som å bo i et krigsherja område. Du vet ikke når en bombe går av, og du har ikke et sted å gjemme deg når det smeller

Du lever i frykt, fordi den som står deg nærmest er farligere enn alle mørke, tomme gater i verden. Det er kjæresten som slår når ingen andre ser, som snakker nedsettende og som kontrollerer deg, kroppen din, dine bevegelser og lommeboka di. Det er partneren som setter et par mørke øyne i deg, som får deg til å vite at alt får konsekvenser senere, hvis du ikke oppfører deg. Hva hadde du gjort galt? Melka var tom, så snart kommer straffen …

Og når den lange fellesferien kommer, koster alt dette familiefellesskapet helse og liv.

190 mennesker er drept i partnerdrap i Norge siden 2000, og vi har ikke flere mennesker å miste.

Umulig å måle

Nesten like sikkert som at henleggelsesprosenten i familievoldssaker fortsetter å øke i takt med at krona faller, kan vi si at kostnadene volden påfører både samfunn og enkeltmennesker er morbid.

92,7 milliarder fikk justisdepartementet bekreftet at volden kostet Norge i 2021. Dette er bare kostnader som kan måles i kroner, men vi snakker ikke om hva livene til dem som står bak tallet innebærer.

For alle har rett til trygge liv, både ifølge internasjonalt og nasjonalt lovverk. Alle har rett til å kunne velge selv hva de vil gjøre uten å leve i frykt, men virkeligheten er dessverre langt unna politikernes lover, løfter og planer.

Så når de som er der for å hjelpe tar ferie, er det ingen pause i sikte for dem som lever med partnervold. Jo da, krisesentrene er åpne, hjelpetelefoner og chattetjenester er på, men hvordan skal man ta steget fullt ut og forlate volden, når politiet ikke prioriterer voldsutsattes sikkerhet?

I handlingsplanen «Frihet fra vold», listes det opp 82 tiltak som bør utbedres, men det står tilnærmet ikke noe om voldsutsattes elendige sikkerhet.

Det står ikke at politiet nedprioriterer familievoldssaker, at over halvparten av disse sakene henlegges uten etterforskning. Det står heller ikke at de som møter voldsutsatte faktisk må og bør ha kunnskap, at dette mangler i undervisningen på Politihøyskolen, lærerutdanning og hos førskolelærere, ja faktisk i alle yrker som jobber med mennesker. For hvordan skal man skjønne hvilken fare en voldsutsatt person lever med, hvis man ikke kjenner tematikken? Hvordan skal man da kunne hjelpe på riktig måte, forstå at sikkerhet må prioriteres, at man skal slippe å måtte sende barna til en voldelig eksmann. Hvordan vite at mødre skal slippe å re-traumatiseres fordi de blir tvunget til å gi fra seg det kjæreste de eier til en utrygg pappa.

Trenger vi egentlig flere planer, eller trenger vi handling?

Ny forskning skal i gang der man ser på sykefravær og sammenheng med vold og ettervirkninger. Det er lett å spå at konklusjonene av forskningen blir det voldsutsatte allerede vet og kjenner på kroppen; langvarige fysiske og psykiske plager, problemer med å få tilbake troen på seg selv, smal evne til å stå i arbeid når alarmberedskap og voldens ettervirkninger herjer i kropp og sinn.

Såkalte kjedelige bi-effekter som vi er altfor mange som har kjent på. Jeg har laget podkast om vold i nære relasjoner i flere år, for å dele av egne erfaringer og for å inspirere og hjelpe voldsutsatte som føler seg alene.

Den bitre og vonde sannheten er at den som utsettes for vold må få overblikk og samtidig se innover i seg selv for å finne styrke til å bryte ut. Et voldelig forhold kan sammenlignes med alkoholisme, for du kan ikke tvinge noen til å slutte å drikke hvis de ikke skjønner at de har et problem, eller vil slutte selv. Den kanskje aller vondeste sannheten er at mange må lære seg å leve med at man ikke er trygg, selv etter at man har forlatt volden.

Sammen med en annen kvinne driver vi i Oslo en selvhjelpsgruppe for voldsutsatte kvinner. Der møtes vi for å støtte hverandre, dele historier og hjelpe hverandre med å finne troen på at det er mulig, selv om det virker mørkt. Men vi ser det forskerne og politikerne allerede vet, at det hjelper ikke å love, utrede eller vente. Alle kan oppleve vold, og hvis man står i sitt livs verste mareritt er det enda verre å vite at hjelpeapparat og systemet som skal støtte deg, ikke har kunnskapen om temaet eller bevisst velger å støtte den som utøver volden.

Den som utsetter andre for vold får ofte fortsette å se barn, harselere, drive kvinner til økonomisk ruin og retraumatisere både mor og barn i uendelighet.

Så nå, kjære politikere, når sommerferien straks er i gang, vit at den ikke blir fredelig eller harmonisk for de mange som er i voldelige forhold. Heller ikke for alle de som har forlatt volden og som strever med å få det til å gå rundt økonomisk og faktisk ikke klarer å ta ungene med på en etterlengtet ferie.

Vit at så lenge vi har et system som ikke ivaretar sikkerheten til mødre og barn som trenger dette sårt, er det umulig å få en god hvilepause, noe alle mennesker har krav på. •

Dette er et leserbrev. Meninger og holdninger står for innsenderens regning. Vil du skrive leser- eller debattinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no