– Hvis systemet ikke fungerer, er vi alle i fare

«Leo og de farlige», en serie om forvaringsdømte i Norge, er blitt tidenes største dokumentarsuksess for NRK. Over én million så den første episoden. Programlederen kommer svært tett på innsatte som regnes som farlige og soner på ubestemt tid. Både hva de er dømt for og hvordan de snakker om livet sitt:

– Serien skal være ubehagelig å se på. For det er vårt samfunn som har vært med på å skape situasjonen. Ikke bare de forvaringsdømte. Det er lett å si: De har gjort sånn, lukk døren. Men det er mye mer enn det vi ser som ligger bak. Det er vårt samfunns ubehag og vårt ansvar. Og hvis vi sender farlige folk ut av fengslet, hvis systemet ikke fungerer, så er vi alle i like stor fare.

Balkan-stemning

På Adriatic cafe på Grünerløkka i Oslo virker stemningen å være genuint balkansk og maten autentisk. Ajkic bestiller Cevapi -krydrete og grillete kjøttboller med nybakt lepinjebrød, mye løk og ajvar, en mos av paprika og aubergine. Han vokste opp i Mostar, Bosnia og flyktet med familien fra krigen i Jugoslavia da han var 11 år. Familien er bosnisk-kroatisk. Det var sterke motsetninger også mellom kroatene, innslag av nasjonalisme og et bakteppe fra annen verdenskrig der deler av folket gikk med nazistene. Slektninger av Ajkic ble drept av «sine egne».

– Det var bestefar som oppdro meg, som la fundamentet mitt i livet mitt. Han var antirasist og antinazist. Han var en partisan og sosialist, ikke kommunist. En jugoslav/kroat fra Bosnia. Han lærte meg noen grunnverdier. Jeg er oppdratt til å tro på mangfold og fellesskap. Så kom jeg til et nabolag i Norge som hadde akkurat dét.

Familien bodde på Løvstakken, en av de fattige bydelene i det sentrale Bergen. Etter oppveksten i et fargerikt miljø, slo Leo Ajkic seg opp som manager, i de senere årene ikke minst for rapperen Kamelen. Som programleder med en åpen og direkte stil er han blitt svært populær, omtalt og prisbelønt. Han har blant annet fått Fritt Ords honnør, Gullruten flere ganger, og nylig fikk han Mental Helses åpenhetspris. For TV-serien» Leo og de farlige» hedret Nobels fredssenter ham med «månedens dialogstemme» for september.

– Jeg er interessert i mennesker. Jeg kjenner alle mulige sosiale lag, alle mulige mennesker. Hvis noe er dårlig i samfunnet, har jeg lyst til å vise nyansene. Når ting virker svart-hvitt. Av og til liker jeg å gå inn uten å vite hva utfallet er. Da jeg gikk inn i temaet forvaring, visste jeg ikke hva avslutningen på serien ville bli. Jeg ville bare finne ut hva det var for noe.

Utenforskapet

Serien følger fem forvaringsdømte som har drept, voldtatt og forsøkt å drepe. Noen prøver å bli overført til psykiatrisk behandling, andre søker om å slippe ut. Programmet går ikke inn på skyldspørsmål, men undersøker om forvaring er en del av straffesystemet som fungerer for de dømte, og for samfunnet. Seerne får også vite noe av bakgrunnen og livet til de dømte før handlingene ble utført. Noen entydige svar kommer aldri.

– En i serien sier: «Jeg har ikke behov for å drepe, men å bli sett». Det er mange som opplever at de ikke blir sett?

– Der har vi som samfunn en utfordring. Det er noe vi må få til. Du kan vokse opp med en mentalitet der du ikke trenger å bli sett. Men da kan du ikke ha prinsesser rundt deg der standarden er at du blir sett, at du har råd til å være med på det og det, at du blir klappet fram på fotballtrening. I så fall må samfunnet steppe inn for dem som ikke får det andre får.

– Det er mindre farlig å bli slått av foreldre hvis alle andre blir det. Siden det er normen, får du kanskje mindre psykiske skader av det. Men hvis du er den eneste, kan jeg love at det gjør mer vondt. Misforstå meg rett: vi skal aldri slå barn!

– Det er hardere å være fattig i Norge, enn i et område der alle er fattige?

– Fattigdom er ikke så vanskelig å gjøre noe med i Norge, vi har mer enn nok penger. Snakk med han, he he, sier Ajkic og nikker bort mot nabobordet. Der sitter Arbeiderparti-politiker Trond Giske alene og oppslukt av noe på pc-en sin. Ajkic fortsetter:

– Mange steder stresser folk om hvor de skal bo, her stresser folk fordi de ikke kan eie bolig. Her eier 80 prosent egen bolig, i mange land er det 20 prosent. Men du kan ha kulturell eller sosial fattigdom. Som når alle snakker om en film, men det 200 kroner å se filmen. Det er kjipt å være fattig i Norge. Mye av mitt perspektiv kommer fra å være han kid-en der som samlet flasker og ikke hadde råd til ting andre tar for gitt.

«Litt ADHD»

Den solide balkan-lunsjen kommer på bordet, og Ajkic langer i seg, samtidig som den litt rastløse energien han utstråler roer seg.

– Ett sted i serien sier du: «Jeg har litt ADHD» Og norske fengsler er fulle av ADHD-diagnoser. Tenker du at du kunne vippet feil vei i livet?

– Det er kanskje neste serie, «Leo og ADHD.» Jeg jobber med saken. For der jeg har sett utfordringer, har jeg sett utenforskap. Og der jeg har sett utenforskap, der er ADHD overrepresentert. Antallet ADHD-diagnoser vokser, jeg ser det på statistikken, jeg ser det er uenighet og at det er forskjell på gutter og jenter.

– Selv har jeg funnet en jobb hvor jeg kan utfordre og være kreativ og mestre. Men jeg har vært i arbeidssituasjoner der jeg har svettet fordi jeg kjedet meg og der nervene bare koker. Fordi jeg må sitte og late som jeg jobber, sitte og vente på arbeidsoppgaver når jobben allerede er gjort. Det er det kulturen sier du skal gjøre. Jeg har aldri vært utredet, men symptomene stemmer til tider. Jeg har hørt at jeg sikkert har det. Nå er det sånn at folk stresser for å få en diagnose. Så det er noe jeg vil lære mer om.

Solgte ballonger

Han beskriver oppveksten sin som fin, som «ekte mangfold»:

– I Bosnia var vi fattige alle samtidig. Vi bodde bra, foreldrene mine var smarte og hadde utdanning. Senere fortalte de at de hadde ingenting å spare. Men i Norge bodde jeg med ekte mangfold. Med funksjonshemmede, fattige, gamle damer, minstepensjonister, psykisk syke, narkomane.

– Alle de kjente solgte ballonger på 17.mai. Senere ble jeg kjent med andre, som drev med frokoster sammen og sånn. Mens vi tjente 500 kroner for å selge ballonger. Nå er det kult med vintage-klær, før ble du plaget med brukte klær. Men fordi jeg har bodde et sted der det er ekte mangfold, så har jeg alltid svømt mot strømmen. På godt og vondt vil jeg vise ekte mangfold.

Ajkic viser fram bilder av bydelen Løvstakken på telefonen sin. Kommunalboliger, sosialboliger. Skyggesiden.

– Det er for mange utfordringer på ett sted. Man kunne fordelt mangfoldet, i stedet for å samle det på ett sted.

– Tenker du at din bakgrunn som flyktning har noe å si for hva du jobber med?

– Alt har noe å si, alt har vært med på å forme meg. Ikke bare situasjoner der du så vidt overlevde. Jeg vokste opp der jeg vokste opp, kom dit jeg kom. Nå kan jeg vise hva jeg synes er viktig, og gjøre det på min måte med de temaene som passer meg.

Dømmer hverandre

En pårørende til et drapsoffer til en av de medvirkende i serien, har kritisert NRK og kalt den «en hån mot ofre og etterlatte». Å se serien ble en sterk psykisk påkjenning. Ajkic sier at serien handler om rehabilitering av forvaringsdømte. NRK utelukket forvaringsdømte som ønsket å bruke programmet til å hevde sin uskyld.

– Vi har også fått hyllest fra pårørende, og ofre. At det er bra og viktig å snakke om temaet. Vi har ikke laget et program om hva de innsatte er dømt for, om det var riktig. Vi skal ikke gå inn og forverre eller forbedre eller rettferdiggjøre den dommen. Ofrene har blitt hørt i rettssalen. Vi skal bare bevege oss videre, det er det samfunnet må gjøre.

– Som seer lurer man på om noen forvaringsdømte heller hører hjemme i psykiatrien enn i fengsel?

– Folk får lure. Det er noe av det serien handler om. Å bli kjent med menneskene, og med de som jobber der og vurderer de tingene. Du sitter foran tv og vurderer selv, ikke fordi det er jobben din, men fordi du er et menneske og vi dømmer hverandre.

Alles ansvar?

Programlederen virker forbløffet over at noe som gjelder omtrent 150 mennesker i Norge, kan engasjere en million seere.

– Serien har noe som gjør at folk vil se det. Folk sier de får masse spørsmål i hodet. Hvordan straffer vi? Burde vi straffe, burde vi ha forvaring? Er det noen som ikke burde få komme ut? Jeg vil ikke konkludere, bare åpne opp. Noen må inn der det lukter litt, svir litt, der det er ubehagelig. For å snakke om noe viktig.

– Straff handler blant annet om å beskytte samfunnet. Selv om man kan få en medfølelse for at de dømte har hatt det vanskelig før handlingen, så er det lett å tenke: Hva om en forvaringsdømt ble min nabo?

– Hvor godt forhold har du til dine naboer? Hvor flink var du til å stoppe mobbing da du så det? Hvor mye grep du inn før det ble en alvorlig hendelse? Sånne ting vil jeg at folk skal tenke på. Ja, det er de som gjør noe dumt. Men vi er alle med på å påvirke at mennesker gjør dumme ting. I hvert fall med utenforskap, med å skubbe folk ut, med å ikke inkludere. Det er viktig å vite hvordan de har hatt det før handlingen.

Leo Ajkic sier han har lært mye av serien. Å sette pris på friheten, men også andre ting:

– Før trodde jeg at noen var født onde. Men det tror jeg ikke lenger, jeg tror det er har skjedd ting med dem som har gjort onde handlinger. Hvis det er en diagnose, så kan det jobbes med. Det kan fikses. •