Harde knekkebrød og myke toner

«Jeg kysser håpet» synger Åsmund Seip over gitar­tonene til Anna Holand. Eller han synger ikke egentlig, det er mer som om han snakker fortrolig inn i mikrofonen. Det er vanskelig å beskrive musikken til visepoesiduoen HÅP, som de kaller seg. En blanding av visesang og poesi, beskriver de seg selv med på plakatene.

– Vi heter HÅP fordi vi trenger det, sier Åsmund.

– Vi heter HÅP fordi vi kjenner håp, sier Anna, omtrent samtidig. Hun fortsetter:

– Livet er vanskelig. Når du ikke føler håp, er det farlig.

Hun snakker av erfaring. Anna Holand kom på ideen om God nok-festivalen i 2015. Det var etter at søsteren hennes hadde tatt sitt eget liv som 18-åring.

– Det var flere på øya i Steigen som hadde tatt livet sitt i løpet av kort tid. Vi snakket om hvordan det går an, hvor synd det er at folk føler at det eneste de kan gjøre er å forlate livet. Jeg tenkte at vi må gjøre noe aktivt, ikke bare lage noe info eller blad eller noe – hun ler litt og ser på journalisten. – Ikke til forkleinelse til andre, men vi ville lage noe som er hyggelig og som skaper fellesskap. Så ble det en festival, forteller hun.

Anna Holand ringte rundt til andre hun kjente som var gode til å få ting til å skje.

– Ingen av oss hadde laget festival før, men vi tenkte at det var en fordel, for dette var jo God nok-festivalen.

Den finner sted på Engeløya i Steigen annenhver sommer. I år skal HÅP ha to konserter der, men Anna Holand er ikke lenger med på å arrangere.

– Hvordan er tilbakemeldingene, har festivalen hjulpet?

– Det er litt vanskelig for meg å svare på. Men folk elsker festivalen, både for musikken, foredragene og stemningen. Vi får masse tilbakemeldinger på at bare ideen om en god nok-festival gjør godt, sier Anna.

Hold kjeft og skriv

Åsmund Seip har ikke vært på God nok-festivalen tidligere.

– Men jeg har alltid tenkt på det som noe som be­rører meg, sier han. Også han har erfaring med vanskeligheter.

– Jeg har opplevd å få håp når jeg trenger det, særlig gjennom skrivingen. Jeg var en stund på et veldig mørkt sted. Vi hadde fått to barn på kort tid og hadde sykdom i familien. Jeg var i en konstant flukt og frys-situasjon. Da var det en venn som så meg, som hadde brukt zen-meditasjon og skriving for å komme ut av sitt mørke. Han ba meg roe meg ned.

– Roe deg ned?

– Ja, sier Åsmund og smiler.

– Han sa «Hold kjeft og skriv!» – og det hjalp. Det ble et håp og noe jeg kan gå videre med i dag. Vi mennesker er avhengige av hverandre. Vi strever jo med ting. Ingen kommer uskadet gjennom livet.

Åsmund sier «vi» men det er ikke han og Anna som hadde fått barn. De er ikke et par selv om de jobber sammen.

– Jeg er lesbisk, så det hadde vært litt utfordrende, sier Anna.

Åsmund smiler igjen.

Blues-aktig stil

Når man lytter til sangene deres, hører man tekster om knekkebrød, morgensol, om å elske seg selv og om mykhet. Mykhet er sterkere enn hardhet, heter en av sangene. Formen kan minne litt om Odd Børretzen-blues, med hverdagslige temaer som bilde på noe større. Han var kanskje mest kjent for sangen «Noen ganger er det all right».

– Det er ingen andre som lager akkurat sånn musikk som vi lager, sier Anna. Hun legger til at hun har en bakgrunn i nordnorsk visesang.

– Kombinasjonen er der for å formidle et budskap, sier Åsmund.

– Den virker sterkt, i en dialog mellom lytterne og oss. Vi vil skape åpenhet og ha en ledig stil som hjelper til å skue innover. Kanskje det er en slags videreføring av Odd Børretzen. Vi ønsker å lage et åpent lydbilde.

– Kan man si at det er litt «space» i musikken?

– Ja, det er fint, sier Åsmund.

– Vi prøver å bruke musikken til å lage et rom hvor du kan kjenne på det gode og det vonde i livet. Vi trenger trygge rom hvor du kan puste og hvile, og kjenne på det som er her. Vi prøver å være ærlige. Det er ikke slik at vi fikser noe som helst, men de som hører på skal kunne komme nærmere seg selv.

Live på konserter

Begge understreker at de spiller og synger live på konsertene. Ellers ville de bare fulgt det elektroniske klikket i øreproppen i stedet for å høre på hjertet. Duoen samarbeider med lokallag i Mental Helse og LEVE. Organisasjonene står som arrangører for mange av konsertene, og sørger for at konsertene blir åpne og gratis for publikum, forteller Åsmund.

– Vi snakker mye mellom låtene, forteller personlige historier og tuller, sier Anna.

– Men vi tuller ikke med temaet, legger hun til.

– Vi viser fram vår menneskelighet og vår utilstrekkelighet, sier Åsmund Seip.

– Proffe artister og utilstrekkelige mennesker, sier Anna Holand. •