Hjernen ødelegger
Hjerneforskning kan forklare hvorfor du tenker én ting og gjør noe annet, ifølge denne boka. Forfatterne skriver om urtidshjernen som legger merke til det negative før det positive, fordi det var viktig for å overleve.
«Vi legger merke til det som oppleves som feil, og dette «feilsøkerfokuset» gjør at vi for eksempel ikke får med oss at søsken leker fint sammen, men kaster oss fram når de begynner å krangle. Vi har lett for å stresse oss opp og bli sinte, noe som hjalp da man skulle flykte fra farlige situasjoner eller slåss for sitt liv. Men det hjelper ikke like mye i entreen om morgenen», står det.
Hjernen er også programmert til å tenke kortsiktig. Vi velger det som gir mest fordel her og nå, selv om vi vet at det er skadelig på lengre sikt. Forfatterne av boka kaller det kortsiktsfella. Kanskje bør vi alle tenke over om vi har lett for å gå i den?
Hvis barnet er lei seg eller opprørt, er det fort gjort at forelderen forsøker å løse situasjonen raskt. Men hvis vi gjør det ofte, risikerer vi å formidle at barnets reaksjon ikke er akseptert. Vi viser at vi ikke tror på barnets evne til å løse problemet selv. Hvis vi derimot blir i barnets følelser i stedet for å avlede dem, hjelper vi barnet til å bygge opp sin evne til å regulere følelser.
Nødvendig nærvær
«Å være mye sammen i familien har vist seg å være en sterk beskyttelse for barn, både nå og senere i livet. Hva vi gjør sammen spiller mindre rolle, det viktigste er at vi er der når det trengs et plaster, en klem, hjelp med leksene, eller å bli kjørt et sted. Når det gjelder tid sammen med våre barn er kvantitet = kvalitet», står det i boka. Det betyr at prat om kvalitetstid dessverre bare er tull. Det er store mengder tid som er selve kvaliteten.
«Det er ikke aktiviteten som beskytter», skriver forfatterne, «det er du og ditt nærvær». Tenk heller over hva du kunne ha lyst til. Foreslå leker for barnet som du synes er morsomme. Er du trøtt og vil ligge på sofaen, kan du være pasient når barnet leker doktor, for eksempel.