Close Menu

Ifølge eksistensiell tenkning, har mennesket en særstilling i verden og i naturen. Vi er født i en verden med en utilstrekkelighet og mangel, som gjør oss sårbare gjennom våre livsløp. Vi er med andre ord født i en tilværelse som mangler iboende retningslinjer. Som selvbevisste vesener, har vi en enestående evne til å gjøre våre liv til gjenstand for refleksjon. Vi er vesener som undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler rutiner og mønstre i en uforutsigbar tilværelse, individuelt så vel som i fellesskap. Men fordi menneskelivet grunnleggende sett er skjørt og ustabilt, vil følelser av sårbarhet, mangler, tap og lidelse til enhver tid være tilgjengelig for oss, som et ufravikelig vilkår ved vår eksistens. 

En viktig side ved dette er hvordan vi kan dyrke frem en samfunnskultur som anerkjenner og holder grunnvilkårene i live. Eksistensielle vilkår er universelle, men kommer til uttrykk på forskjellig vis i ulike kulturer og samfunnsperioder. Det finnes ulike oversikter som gir oss innblikk i hva disse grunnvilkårene er. Av spesiell relevans kan det løftes frem især fem grunnbehov som gir rammen for den enkeltes liv: (1) behov for kjærlighet (betydningsfullhet), (2) behov for å nå utover sitt eget selv i retning sosial forpliktelse, 3) behov for å utvikle følelse av å høre til et sted, (4) behov for å finne sin identitet, (5) behov for å finne sin mening, orientering og retning i livet. 

Den høye forekomsten av depresjon, utenforskap, aggresjon, rusmisbruk og selvmord i moderne vestlige samfunn, kan ikke forstås uten å anerkjenne det store gapet mellom menneskets grunnvilkår og hvordan samfunnet innrettes, og hva som angår mulighetene for å dekke våre eksistensielle behov. Fra et folke­helseperspektiv, er det ikke tilstrekkelig kun med informasjon basert på behandlings- og forskningsmetoder som bunner i biomedisinsk grunnforståelse og økte bevilgninger i psykisk helsevern. Dette er også i stor utstrekning et spørsmål om de politiske rammevilkårene, om hvordan storsamfunnet anerkjenner og imøtekommer disse fundamentale vilkårene ved vår eksistens.

En slik anerkjennelse av eksistensielle livsvilkår i vårt samfunnssystem vil kanskje kunne gi bredere forståelse og aksept for vår fundamentale sårbarhet og innbyrdes avhengighet, som muliggjør våre lidelser, smerter, vår angst så vel som våre ressurser, kilder til mening og utviklingspotensial, og således skape et grunnforståelse som springer ut av erkjennelsen av at vårt liv er vevet sammen med andre menneskers liv. Denne fortellingen kan igjen dyrke frem en etisk fordring som er å vise omsorg for hverandre som vi er, med vår særlige sårbarhet, både i eget liv og i andres liv. Dette kan være et verdifullt korrektiv som ikke kun er livreddende, men endog livsfremmende. Vi trenger en samfunnskultur som spiller på lag med denne humaniserende tilnærmingen til psykisk helse, og livet generelt med sine farger og kontraster mellom glede og smerte, håp og håpløshet, lys og mørke. •

Dette er et utspill og uttrykker skribentens holdninger og meninger.

×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse