ØYEBLIKKET
Jeg var av dem som ikke syntes jeg hørte til i klassen da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg følte meg utenfor og annerledes. Jeg hadde noen få gode venner, men var langt fra å være kul og populær. I friminuttene var jeg mye alene.
Det hendte jeg stilte meg opp i utkanten av grupper med medelever i skolegården for at det ikke skulle være så synlig at jeg var utenfor. Jeg vet ikke hvem jeg forsøkte å lure, for alle som har gjort det samme vet at den fysiske plasseringen er komplett betydningsløs når det gjelder å kjenne seg innenfor eller utenfor fellesskapet.
Et fellesskap er mer enn å plassere mennesker på samme sted til samme tid. Å høre til i et fellesskap er komplisert. Det å høre til i et fellesskap må føles. Man kan gjerne ønske mennesker inn i ellesskapet gjennom invitasjoner og uttrykte ønsker, men fellesskapsfølelsen kommer først når et menneske kjenner at han eller hun eller hen hører til sammen med andre. Inkludering krever mer enn innledende ord. Fellesskap er heller ikke en tilstand man kan oppnå en gang for alle, men er en kontinuerlig prosess for alle deltakere.
For å være en del av et fellesskap må man oppleve seg tatt imot. Når man melder seg inn i en organisasjon, får man et medlemskort som et synlig bevis på at man er gitt adgang. I hverdagens fellesskap får ikke mennesker medlemskort, men trenger like fullt å erfare et «medlemskap». Det er nødvendig å kjenne tilhørighet og bli akseptert som den man er.
Fellesskapsfølelsen krever også en erfaring med å bli lyttet til – at man kan påvirke de andre. Alle må ha muligheten til å ha innflytelse på det som skjer i gruppen. Er premisset at man må være med på det en leder bestemmer til alle tider, har man ikke et medlemskap i fellesskapet. Ekte medvirkning er nødvendig. Men å være en del av et fellesskap betyr også at man må akseptere å bli påvirket av de andre. Gjensidighet er sentralt. I et godt fellesskap vil mennesker også kunne få dekket mange av sine behov. Man kan ha følelsesmessig nærhet til andre, dele tanker, idéer og meninger. Mennesker kan dele opplevelser med hverandre og få støtte og omsorg når de trenger det.
Kanskje er det likevel en annen faktor som er viktigere, en mulighet til å bidra er det ultimate kjennetegnet på et godt fellesskap. Opplevelsen av at det man har å bidra med er ønsket, og kanskje til og med helt nødvendig, er viktig på så mange måter.
En tidligere erfaringskonsulent fikk jobb i helsevesenet for deretter å bli vist fram nærmest som en maskot. Det er riktignok noen år siden, så jeg håper ingen opplever slikt nå. Men i stedet for å være ønsket og nødvendig i teamet på grunn av sin kompetanse, fikk vedkommende en sterk følelse av å være et alibi. Man får et stol ved bordet, kanskje til og med lønn, men ingen har egentlig bruk for at man er der.
Å oppleve seg som en del av et fellesskap krever altså at man får bidra med det man kan, at det er bruk for en. Mennesker trenger å erfare at det vi har å bidra med av evner, handlinger og meninger er ønsket og nødvendig for de andre. Det å få gjøre noe eller bety noe for andre bidrar til god psykisk helse.
I et velferdssamfunn skal det være slik at mennesker får hjelp og støtte når vi trenger det. Men for å ha god livskvalitet, er det kanskje minst like viktig at vi får lov til å bidra med det vi kan.
Skal vi ha en bærekraftig utvikling i vårt samfunn, kan vi ikke la være å bruke kunnskap og kompetanse hos mennesker med funksjonsvariasjoner og psykiske helseutfordringer. Vi trenger alle. Kunsten blir å legge til rette for at alle kan få bruke sin kompetanse. Da kan mennesker være i fellesskap med hverandre. •
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
