ENGSTELIG UNNVIKENDE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE
Ny mail: Det glemte jeg å skrive. Jeg blir 35 år i august.
NÅ ER DET OKTOBER. Det er hjemmekamp på Lillestrøms fotballstadion Åråsen og Kenneth Mathisen har neongrønn jakke på, med VERT skrevet over ryggen. Han jobber som frivillig, gjør praktisk arbeid. Leser av billetter. Følger med på publikum under kampen. Og det går bra. Han er arbeidsufør, men takler dette – det er derfor vi henger på, med skriveblokk og knipsende kamera, noe som etter hvert vekker en viss oppsikt blant de andre frivillige.
Forsiktig blir Kenneth tatt til side. Han har informert sikkerhetssjefen, men beskjeden har ikke gått nedover. «Jeg er med i en reportasje», forklarer han. «Fordi jeg har en diagnose».
Det er første gang Kenneth sier noe som helst om dette som har lammet livet hans så kraftig at han på samme tid for ett år siden knapt var utenfor leiligheten. Dette som har lagt seg mellom han og alle andre, og sperret som en mur. Som har foret hodet hans med tanker om at han er verre enn et null. En som ingen har noe igjen for å bli kjent med, og enda mindre bli glad i.
«Diagnosen heter engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse», fortsetter Kenneth og virker trygg når han forteller. Etterpå kommer han bort til oss og bekrefter at det gikk fint. Det er enkelt å være her, sier han. Rolig i hodet. Tankene kan fortsatt spinne, men det er sjeldnere at de kjører i hundre, alle tankene på en gang, hele tiden. Sånn som det var før.
– Fordi du har en rolle?
– Ja, og den er selvvalgt. Oppgavene er enkle. Jeg føler meg trygg og hjemme her. Det er vanskeligere å se meg selv på samme måte privat.
– Hvordan vil du si at du er «privat?»
– Jeg vet ikke. Jeg blir forsiktig, sier Kenneth. – Inneslutta. Tilbakeholden. Er det mange tilstede blir jeg stille, synes det er vanskelig å ta ordet, hvordan jeg skal komme inn i samtalen. Jeg må være veldig trygg før jeg tør å si noe, i frykt for å si noe dumt eller feil eller …
– Hvordan var det før vi kom i dag, da det var mingling og pizza?
– Da var det litt som det pleier. Jeg sa hei til de første, men da det kom flere trakk jeg meg unna, og jeg ble stående for meg selv. Så henta jeg meg noen pizzabiter og satte meg opp på tribunen alene med headsettet, og holdt meg der egentlig, til du sendte melding.
