Smertefull skvis

For noen år siden sto psykologspesialist Kristine Dahl Sørensen ved Sørlandet Sykehus, Arendal distriktspsykiatriske senter (DPS) overfor en ubehagelig erkjennelse: Hun hadde en pasientgruppe hun ikke klarte å gi god nok hjelp. Behandlingsteamet hadde personlighetsforstyrrelser – eller personlighetsproblematikk – som spesialfelt. Til vanlig var hun trygg på ferdighetene deres. Men pasientene med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse fortsatte å leve like tilbaketrukket og isolert som før. Det var Norges vanligste personlighetsforstyrrelse det var snakk om. Så mange som fire prosent av befolkningen sies å ha diagnosen. Likevel er det denne personlighetsproblemtikken det er minst kunnskap om.

– Jeg var frustrert, og da var garantert pasientene mine frustrert også, men jeg fikk som regel ikke høre om det. De ønsket ikke å skuffe eller såre noen. Frykt for konfrontasjoner og nedvurdering av egne erfaringer er vanlig.

Etter prat med kollegaer skjønte Sørensen at det var flere som slet. Heller ikke eksterne kilder hjalp.

– Jeg ville på innsiden, skjønne hvilke vanskeligheter personer med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse egentlig har. Hva man ønsker å få til. Hvordan man opplever livet.

Tidligere i år tok hun doktorgrad med en avhandling basert på 15 kvalitative intervjuer med pasienter diagnostisert som engstelig unnvikende. En medforsker har selv diagnosen. Den store skvisen man står i som pasient med denne diagnosen, er det som først og fremst kjennetegner lidelsen, ifølge Sørensen. Den påvirker hele selvforståelsen og selvfølelsen.

– Lengselen etter sosiale forbindelser, nærhet og kontakt drar i deg, mens frykten holder deg tilbake. Det fører til en indre konflikt som er forferdelig strevsom. Alle var fryktelig slitne. Opplevelsen av frustrasjon og ensomhet var stor. Hvorfor får ikke jeg til det alle andre fikser? Mange skapte seg et bilde av hva som var normalt, og følte seg unormale og underlegne alle andre.

En annen som lenge har lyttet til gruppen som beskrives som de «stille lidende» er Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs, leder av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP). På nyåret kommer hun med boken «Å ønske, men ikke våge», skrevet sammen med Theresa Wilberg. Eikenæs mener forskningen på behandling av engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse ligger rundt 20 år etter kunnskapen om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kjent som borderline.

– Mange med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse går lenge i behandling for angst og depresjon, rus eller spiseforstyrrelser før personlighetsproblemene avdekkes. Dette fører ofte til tilbakefall etter behandling og man kan dermed feilaktig bli stemplet som behandlingsresistent uten å ha fått behandling for personlighetsproblemene, sier hun.

Lenge har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse av mange blitt oppfattet som en alvorlig grad av sosial fobi. Begge diagnosene kom inn i diagnosesystemene omkring 1980. Eikenæs tok doktorgrad i 2016 med en avhandling som tok for seg forskjeller og likheter mellom disse lidelsene.

– Den genetiske disposisjonen har fellestrekk. Begge kjennetegnes av sosial angst, frykten for å dumme seg ut og komme i forlegenhet, men jo tettere man kommer på pasientene jo tydeligere blir skillet. Det lave selvbildet er kjernen i de engstelig unnvikende personlighetsproblemene.

For personer med sosial fobi vil angsten i møte med fremmede oftest avta når de bli mer kjent. For mennesker med engstelig unnvikende personlighetsproblemer kan angsten derimot øke jo tettere andre mennesker kommer innpå dem.

– Mange blir redde for å bli avslørt, at andre skal oppdage hvor udugelig man føler seg, og forventer å bli latterliggjort eller avvist. Mange har større vansker i forhold til seg selv, egen identitet og i forholdet til andre enn om man har sosial fobi, sier Eikenæs.

Psykologspesialist Kristine Dahl Sørensen gir et eksempel: Å holde et foredrag på jobb kan gå helt fint. Så kommer lunsjen, og det blir skummelt. Da er man ute av rollen, bare seg selv.

Føler seg alene

Gjennom tilknytningsteori vet vi at kvaliteten på de nære båndene vi knytter i barneårene påvirker evnene til å inngå i og utøve gode relasjoner senere i livet. Hvordan blir vi tatt imot når vi har det vondt? Er det greit å vise følelser? Er vi trygge på at vi blir elsket uansett? Mange av informantene til Sørensen fortalte om foreldre som strevde med rus, dårlig psykisk helse, eller på andre måter ikke klarte å gjøre barna trygge. Andre fortalte om mobbing og utestengelse fra jevnaldrende. Noen fortalte om begge deler.

– Så sa noen: hjemme hos var alt normalt, men når vi gravde i fortellingen var det likevel opplevelsen av å føle seg alene. Familier som kanskje ikke snakket så mye om følelser og hvordan man hadde det. Eller man følte seg veldig annerledes og lite forstått av de andre i familien.

Den gjennomgående fortellingen til Sørensens informanter var å føle seg mer og mer alene og fortapt. En ond sirkel hadde begynt. Siden mestringsstrategien var å trekke seg tilbake når noe ble vanskelig, mistet mange også mye sosial læring. De fleste fortalte at de fungerte greit i barnehage og tidlig barneskoleår, men med alderen ble det sosiale spillet mer komplisert, og vanskene større.

– Gapet mellom hva man selv hadde erfart og de sosiale forventingene blant jevnaldrende vokste. Det bare ballet på seg.

Kristine Dahl Sørensen forteller at mange strevde med egen identitet. Som «Hvem er jeg egentlig når jeg kjenner på så mye tvil og usikkerhet? Hva liker jeg egentlig?»

– Mange strever mye med å forstå egne behov og følelsene sine. Så enkelt som: Blir jeg veldig lei meg, da hjelper det å få trøst. Følelsene kan bli så overveldende at man stenger dem av, kanskje til en sånn grad at man kan tenke at følelser ikke er der en gang. Det gjelder også de gode følelsene som interesse, glede, motivasjon.

Som ved alle personlighetsutfordringer variere lidelsesopplevelsen og funksjonstapet fra mildt til alvorlig. Noen står fint i arbeid, de har funnet en jobb hvor de kan være mer for seg selv.

– Hvordan kan livet se ut med mildere former?

– Da har man gjerne noen gode venner man har hatt lenge. Man har noen fritidsaktiviteter som betyr mye, som å være ute i naturen, drive mer kreative aktiviteter, være med dyr, barn. Jo flere slike livsområder du inngår i, jo mildere er funksjonstapet. Men det tvilende selvet og frykten for å komme nær noen nye, er der fortsatt, sier Sørensen.

– Kan man bli frisk av en personlighetsforstyrrelse, som engstelig unnvikende?

– Ja, det kan man. Det handler mest om å forstå seg selv og andre bedre, forstå hvordan vanskene har blitt slik de er og finne nye måter å mestre seg selv og livet sitt på som fører til at man får til mer av det man ønsker og trenger.

I studien så Sørensen hvor stor innvirkning kjemien mellom behandler og pasient hadde på bedringsprosessen. Hvis man opplevde seg sett og forstått, eide man mer sin egen prosess. Hvis man ikke opplevde seg sett på samme måte, var man tilsvarende negativ til utbyttet.

– Er følelsen av å bli forstått terapi i seg selv?

– Ja, å være en person er en relasjonell ting. Å se at man ikke er alene om opplevelsene sine er en viktig del av for eksempel gruppeterapien. Sagt enkelt, det er vanskelig å bli en person alene. Uansett terapimetode er arbeidet med relasjoner alltid viktig fordi det er i relasjoner vi lærer både oss selv og andre å kjenne.

– Da ligger det mye hjelp utenfor terapirommet også?

– Ja, få seg en kjæreste, en hund, gå inn i frivillighet, prøve å komme seg ut med folk der det kjennes litt tryggere, der ligger bedringen.

– Og erfare at man er viktig for noe andre?

– Ja, og å virkelig begynne å tro på det.•