– Flyktninger er avhengig av andres godhet

– Du hører granatene, piuuu, og tenker: Hvor faller de? Så faller de og du blir lettet, men så tenker du: Hvor falt de? I huset til noen jeg kjenner? forteller Iris Hadziosmanovic. Hun jobber for tiden i Norsk Folkehjelp, sammen med søsteren Irma Julardzija. Irma ble satt til å koordinere arbeidet da krigen i Ukraina startet, mens Iris er leder av mottaket på Gardermoen, i permisjon fra en jobb i Nav. Begge har lang erfaring med arbeid med flyktninger, og begge har kjent flukt på kroppen. Iris fortsetter:

– Du bryter ikke sammen under krig. Angsten kommer når livet blir normalt igjen. Det er noe vi burde snakke om, for dem som bosettes her nå. De er fortsatt i fight – overlevermodus. Det er når de får jobb, og barna går på skolen at det kan skje.

– Ja, det er da vi burde sette inn tiltak. Studier peker nettopp på det. Når alt roet seg, ble det vanskelig for mamma og pappa, sier Irma.

Retraumatisert

Søstrene sitter på et provisorisk kontor på Scandic hotell på Gardermoen, der det i øyeblikket er kommet 56 nye flyktninger.

– Mange bosniere ble retraumatisert da krigen i Ukraina startet i vår. Min mann ble helt satt ut av spill. Vi måtte innføre en regel om at vi ikke kunne se mer enn en halvtime nyheter hver dag. Det er så mye fra Ukraina som likner på oss selv. Syria gjør jo ikke det. Alt fra hårstil til hvordan man kler seg. Hver dag i Bosnia er det følger av krigen som skjedde på 90-tallet. Jeg tror det samme kommer til å skje i Ukraina. Forholdene likner: massegraver, snipere, miner, klasevåpen. Det er blodig, brutalt og det kommer til å pågå lenge, sier Irma. Hun fikk ansvaret i Norsk Folkehjelp da man skjønte at det ville komme flyktninger fra Ukraina.

– I løpet av 13 timer skulle vi opp og gå, ta imot de første beboerne. Jeg var i action-mode, måtte mobilisere i nettverket mitt, finne gamle ringrever. Men da jeg så mødrene og barna komme til mottaket … jeg fikk klump i halsen, og klumpen gikk ikke vekk.

– Jeg så deg og meg i de barna, og ble rørt hele tiden. Men det var godt å gjøre noe, ikke bare føle seg hjelpeløs og forbanna, sier Iris.

Sosiale medier var full av poster som handlet om å gjenoppleve hendelser, eller sammenliknet russernes krigsstrategi med den Serbia førte. Men også frustrasjon ble delt.

– Hvorfor er vi ok mot folk fra Europa, men ikke fra Syria? Hvorfor er menneskeliv ulike? Vi så barn dø på havet i små båter, hvorfor utløste ikke dét politisk vilje?

Bearbeide historien

Iris mener det ikke er tilfeldig at søstrene begynte å jobbe med flyktninger, selv om de utdannet seg i andre retninger. Det dreier seg ikke bare om å være ildsjeler.

– Det handler også om å bearbeide egen historie, finne en måte å leve på. Ved det du gjør, jobber du med egne traumer. Jeg tror ikke det var en bevisst beslutning for min egen del, men du blir trukket mot det. Kolleger sier jeg vil gi tilbake det jeg kan, for det jeg har opplevd. Man beskytter barnet i seg selv, ved å beskytte andre.

Historien om søstrene begynner et helt annet sted, under krigen på 90-tallet. Familien var en miks av ortodokse kristne og muslimer, men regnet seg som jugoslaver og trodde på det sekulære enhetsprosjektet. Men en dag kom ti år gamle Iris på skolen, og halvparten av klassen var borte.

– Læreren sa: De besøker bestemor. Jeg tenkte det var rart at alle besøkte bestemor, og hvorfor fikk ikke jeg besøke bestemor? Så kom en bort til meg på lekeplassen og spurte om jeg var muslim, serber eller kroat? Jeg visste ikke, forteller Iris. Hun husker detaljert fra tiden før, under og etter flukten, mens Irma, som var fem år, husker mest følelser og stemninger. Det neste som skjedde var at barna hørte artilleri mens de var på skolen, og lærerne sendte dem hjem. Folk løp rundt i gatene i panikk. Hjemme på bestemors kjøkken samlet storfamilien og naboer seg.

– Vi hørte flyalarmen. Jeg løp under bordet og ble helt stiv i kroppen. De dro meg ut, som når du tar ut noe fra fryseren. Så gikk vi ned i kjelleren, og vi fikk aldri gå opp, sier Iris.

Ettersom familien hørte rykter om paramilitære grupper og massedrap, ble det tatt en beslutning om flukt, husker Iris.

– Vi ble stuet sammen i denne frukt og grønt-lastebilen. Mamma satt på en sånn …

– Kasse! sier Irma og søstrene ler av minnet om morens bak som ristet. Bilen ble skutt på underveis. De kjørte om natten uten lys, og barna måtte være musestille i timevis. Så ble de stoppet av unge menn med våpen.

– De så strengt på oss og lyste inn i bilen. Jeg tenkte: Nå dør vi. Men så kastet de vannflasker inn i bilen, og litt sjokolade, forteller Iris.

Historiene deres er en blanding av tragedie og komikk, og de ler og tørker tårer om hverandre. Det er den bosniske væremåten, forklarer de, med mye galgenhumor og følelser. De forteller om bestemoren som hadde opplevd annen verdenskrig, og som alle lo av da hun gjemte penger i vedstabler og kjøpte tyske mark.

– Men uten henne kunne vi ikke ha kjøpt flybilletter til Norge.

Hjertevarme

For jentene var det eventyrlig spennende å bo på asylmottak med mange barn de straks begynte å leke med. Bosniere ble møtt med mye sympati, oppholds­til­latelse, integrering, tilbud om arbeid, språklig tilpasset skolegang, og bosetting skulle skje raskt. Familien ble sendt til Hattfjelldal i Helgeland. Der ble de tatt imot med hjertevarme, raushet og nybygde rekkehus.

– En mann kom til pappa og sa: «Du trenger en bil. Jeg har en stående her, du kan ta den.» Pappa sa han måtte betale for den. Da sa mannen: «Ja, gi meg 500 kroner, da», sier Iris. Som gruppe er bosniere i Norge veltilpassete og ressurssterke.

– Vi ble tatt imot på en god måte i Norge, kanskje lik den måten ukrainere blir nå. Jeg har jobbet med flyktninger siden 2005 og møtt fantastiske mennesker som aldri fikk samme muligheter. Nå viser de enormt engasjement. De som selv kom som asylsøkere føler det nesten som et kall å bidra i denne situasjonen. Hun fra Eritrea, hva tenker hun når hun ser buffetfrokosten, vi måtte tigge om alt? sier Iris.

– Jeg sa til deg da vi startet opp nå «Iris, dette er sånn som vi alltid har drømt å få!» supplerer Irma og fortsetter:

– Under flyktningstrømmen i 2015 var det sympati i det norske folk. Likevel handlet mye om hvordan man skulle hindre folk i å komme. Nå åpner vi luftbro og gir kollektiv beskyttelse.

– Nå er det sympati på systemnivå. Det er en helt annen politisk satsning for denne gruppen. Man snakket i 2015 veldig mye om hva en integreringsbelastning ville bety. Jeg tror ikke mennesker integreres basert på sin bakgrunn, men på hvilken velvilje og åpenhet de møter, sier Iris. Søstrene husker at de fikk strenge instrukser om at mottakene ikke skulle gjøres for fine.

– De skulle ikke få inntrykk av at de var velkommen. Det syntes jeg var vanskelig å høre, sier Iris.

En annen ting var saksbehandlingstiden for asylsøkerne den gangen. Venting i uvisshet tærer på den psykiske helsen.

– Det gjør noe med et menneske. Man mister drivet, som man trenger inni seg for å starte på scratch. I tillegg har man traumer og belastninger i bagasjen, sier Irma.

Skyldfølelse

Irma svarer at hun kommer fra Oslo når hun blir spurt, Iris svarer hun kommer fra Bosnia. Å ha en fot i hver kultur reiser spørsmål om tilhørighet og identitet.

– Man får en survival guilt når man kommer til Norge. Hvorfor sulter kusinen min, når jeg har mat her? Jeg har hatt et enormt behov for å gjøre ting bra, for å bevise noe hele tiden. På skolen må du som flyktning være den beste i klassen. Du må vise at du ikke snylter og er udugelig, sier Iris.

– Samtidig kan vi snu på det. Hvis vi hadde møtt veldig mange hindre og det var stor forskjell på oss og de andre barna, hvordan ville det påvirket oss på sikt? Det går jo utover selv­følelse og verdighet, sier Irma.

– Det kan bli en veldig vond følelse av oss-dem. Du har ikke noe sted å høre hjemme, med din ulikhet. Som flyktning strippes du for alt. Du mister betydningen og rollen du har i et samfunn. Du er avhengig av andres godhet og har ingen autoritet selv, sier Iris.

– Hvordan takler dere å være mellom to kulturer?

– Jeg tar det beste fra begge, og legger bort det jeg ikke liker, sier Irma.

– Vi har venner som har vært i terapi i 20 år, fordi de prøver å finne ut av dette fortsatt, sier Iris.

– Hva trenger flyktninger i mottak, først og fremst?

– De behøver sikkerhet, informasjon, mat, klær, helsehjelp, transport, registrering. Vi må være synlige og profesjonelt empatiske og motivere til deltagelse. Så er det mye annet som kommer, ønsker som ikke har med overlevelse å gjøre.

– Folk går inn og ut av tankene og følelsene. De trenger noe å gå til. Norskkurs, svømming, trening, sier Irma.

– Vi er mot at mottak skal være et venterom, hvor man bare får det mest nødvendige. Vi vil at mennesker skal huske tilværelsen på mottak slik jeg og Irma husker den, i den sårbare livsfasen, sier Iris Hadziosmanovic.

– Jeg har tro på tidlig innsats i integreringen, akkurat som man tenker i barnehager. Ikke la folks liv forsvinne ut. At fellesskapet finner en vei og ønsker velkommen, sier Irma Julardzija. •