LESERINNLEGG
I løpet av oppveksten opplevde jeg forskjellige ting som gjorde at jeg etter hvert endte opp som en usikker og urolig person. Dette klarte jeg langt på vei å skjule for andre ved å bli «tøff i trynet», men jeg fortsatte selvfølgelig å være liten, usikker og urolig inni meg. Det ble etter hvert viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker og jeg var langt på vei villig til å legge bort mine egne meninger hvis de kunne føre til andre ikke likte meg. Resultatet av en slik væremåte var at det til slutt ble viktigere for meg å tilpasse meg andre fremfor det å by på meg sjøl.
En av de største utfordringene i oppveksten var at all usikkerheten og all uroen jeg følte på gjorde det vanskelig for meg å prestere godt på skolen. Det førte til at jeg ikke fikk anledning til å begynne på høgskole og studere det jeg aller mest hadde lyst til å holde på med, nemlig regnskapsføring og økonomistyring.
Jeg tror dette skapte større problemer for meg enn hva jeg forsto på den tiden og jeg ser dette ekstra klart etter at jeg fikk anledning til å studere regnskapsføring og økonomistyring nå i voksen alder. Det var ett eller annet som våknet til liv i meg når jeg begynte å studere regnskapsføring og økonomistyring og jeg kjente at jeg begynte å glede meg til hver eneste dag og jeg var forventningsfull før hver forelesning.
Jeg tror det var smerten ved å være en annen og savnet etter å være meg sjøl som til slutt fikk meg til å ta i bruk mitt medfødte talent, som er å holde på med tall, og det interessante er at jo mer jeg tok i bruk meg sjøl, mens jeg studerte regnskapsføring og økonomistyring, jo mindre viktig ble det å være godt likt av andre. Redselen for å ta i bruk meg sjøl ble etter hvert mindre enn smerten ved å være en annen og som den enkle personen jeg er, så valgte jeg naturligvis minste motstands vei, som nå ble å være meg sjøl fremfor å være en annen.
Jeg tror vi alle ville få et godt liv hvis vi fikk anledning til å bidra med det vi er gode på. Og jeg tror vi alle vil få det bedre med oss sjøl hvis vi klarer å se på oss sjøl som en viktig bidragsyter i det norske samfunnet. For å få det til så må vi slutte å søke andres anerkjennelse og heller søke etter alle skattene i vårt indre. For vi har alle sammen en rekke verdifulle skatter i vårt indre, uansett hva andre måtte ha fortalt oss tidligere i livet. Vi må bare våge å hente dem fram!
Vi må våge å tro at vi utgjør en forskjell i det norske samfunnet og vi bør gi oss sjøl en belønning hver gang vi klarer å se at vårt bidrag har hatt en positiv effekt for andre mennesker. Og, kanskje det viktigste av alt, vi må velge å bidra med det vi er gode på uten å forvente andres ros og anerkjennelse. Det blir så mye enklere å leve et godt liv hvis vi slipper å bruke tid på å bli godt likt av andre og det finnes alltid noen som trenger vårt bidrag. •
Dette er et leserinnlegg. Meninger og holdninger står for innsenderens regning. Vil du skrive leser- eller debattinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no
