– Farger virker beroligende

Hjemme i stua på Eiksmarka i Bærum forteller Ingebjørg Magelssen om hvorfor hun har skrevet bok om sitt liv. I boken er det også fotos av flere av bildene hun har malt. Hun begynte å male for femten år siden. Ingebjørg Magelssen jobber i deltidsstilling som sykepleier på Diakonhjemmet, pluss at hun er turvenn for demente som bor i nærmiljøet. 

– Jeg vil formidle mine erfaringer til ansatte i psykisk helsevern. Grunnlaget for skrivingen er dagbøkene jeg skrev da jeg var innlagt mange ganger på Blakstad sykehus. Jeg har vært innlagt til sammen 12 ganger, sier hun. 

For noen måneder siden kom boken «Liten larve blir sommerfugl – Endelig er jeg fri» ut. Hun ønsker å holde foredrag om sine erfaringer for ansatte i psykisk helsevern. 

Sint og manisk

– Det viktigste for meg er å få fortalt om hva man kan oppleve på lukket avdeling. Når jeg blir innlagt har jeg mani og da er jeg så sint. Vanligvis er jeg ikke sint, men når jeg blir innlagt er jeg det. Og da vil jeg gjerne fortelle. Men det lar seg ikke gjøre. De ansatte har ikke tid, man får medisiner og blir dysset ned. Resultatet er at man går rundt som en zombie. Ingen har tid til å lytte. Man får en kort samtale med psykiater en gang i uken, som stort sett handler om legemidler og dosering. 

– Føler du deg alene med lidelsen?

– Her hjemme har vi vært åpne for hverandre. Jeg har vært åpen på jobben og overfor venner. Men det å være åpen er ikke bare enkelt. Jeg får ofte spørsmålet: «Hvordan går det?»  Man får det prentet inn at man har en psykisk lidelse. Det er litt slitsomt. Jeg er bare et menneske jeg også. 

– Har du skammet deg over diagnosen?

– Nei, det har jeg ikke. Jeg var lettet da jeg fikk riktige medisiner. Men jeg ville jo gjerne vært lidelsen foruten. Det har vært en evig kamp. Nå tenker jeg at nå må jeg få slippe. Nå vil jeg ha noen gode år. Jeg skal gå av med pensjon i oktober, og da vil jeg dyrke meg selv med å male og danse. 

Magelssen håper hun slipper flere innleggelser på lukket avdeling.

– Men likevel synes jeg at sykdommen har fått fram kunstneriske egenskaper jeg har, og at det har vært utviklende for meg som person. Jeg maler bilder, farger virker beroligende på meg. Jeg har solgt mange bilder og har hatt flere utstillinger. Jeg er også med i sangkor.

Barseldepresjon

Ingebjørg Magelssen fødte sitt første barn på slutten av 1980-tallet, og fikk en kraftig barseldepresjon.

– Jeg hadde hysteriske gråteanfall, og kunne ikke fordra babyen jeg hadde født. Jeg ble sendt hjem med babyen etter fire dager, men måtte inn på nytt for å fjerne morkakerester. Blodprosenten var lav og jeg hadde ingenting å gå på. Personalet maste om at jeg måtte amme babyen. Jeg ble verre og fikk til slutt psykiatriske legemidler for å klare å sove.

Tre år etter den barseldepresjonen fikk hun diagnosen bipolar lidelse.

Øvelser og aktivitet

For ti år siden startet hun på kurs i enhetsterapi hos lege og forfatter Audun Myskja. Det var et deltids­studium som pågikk over tre år. Hun bruker erfaringene daglig i ulike øvelser.

I boken skriver hun at enhetsterapien har vært et godt verktøy for henne, fordi den legger vekt på menneskets ressurser. 

– Enhetsterapi var midt i blinken for meg. Det er enkle øvelser jeg kan gjøre. Jeg danser hver dag her hjemme, uten tilskuere, og bruker øvelser som er beroligende og virker både på kropp og sjel. 

Hun har også hatt god hjelp av å være på flere ulike aktivitetshus. Hun deltar i malegruppe på Villa Walle, og før da aktivitetshuset Bjørnegård hadde tilbud om at man kunne komme og overnatte der, gjorde hun det med jevne mellomrom.

– Bjørnegård er et gammelt nydelig hus like i nærheten av Sandvika. Det var redningen min for å unngå innleggelse at jeg kunne komme dit og overnatte. Snakk om trygghet! Jeg kunne være der opptil tre uker, og fikk ofte rommet til Monet, den franske kunstmaleren som hadde bodd der.   

Rundt om i stua er det mange bilder hun har malt. Snart skal hun ut og gå tur med en som har demens. 

– Jeg kan føle hvordan demente har det. Det er sikkert en sorg de har i seg fordi de forstår at de ikke klarer ting og at mye skjer med dem. Jeg har en forkjærlighet for mennesker som sliter. Jeg er opptatt av verdighet, særlig ved innleggelser. Heldigvis har jeg blitt kjørt av fastlegen til innleggelse. Tenk på dem som blir kjørt av politiet!

Sist hun var innlagt var i romjulen i 2018.

Samtalepartner

 Hun er opptatt av at den enkelte må arbeide med seg selv.

– Man må prøve å forstå seg selv. Det er første skritt på veien til å få det bedre. En viktig forskjell er å tenke: Jeg er ikke bipolar, jeg har bipolar lidelse. 

– I boken står det at presten var en viktig samtalepartner da du var innlagt?

– Ja, han var så viktig for meg. Når det kokte som verst ba jeg om å få samtaler med ham. Ofte snakket vi fransk sammen. Tenk på hvor mye det kan bety å møte et medmenneske på en slik avdeling og få føle at man lever midt oppe i galskapen.

Hun synes lidelsen plager henne mindre i dag.

– Jeg svinger litt, men hvem gjør ikke det. Jeg må være bevisst. Det er et varsko hvis jeg ser tre bære­poser på et av rommene i huset. Da har jeg vært på salg og hatt kjøpemani. Og hvis jeg sover mindre, da må jeg ta mer medisin. Men det jeg er minst flink til er å sette foten ned. Det må jeg bli flinkere til, sier Ingebjørg Magelssen. •