Er det typisk norsk med en upolitisk definisjon av psykisk helse?

Verdensdagen for psykisk helse er forbi. Temaet som Verdens helseorganisasjon løfter frem er knyttet til psykisk (u)helse i arbeidslivet, som naturligvis også innbefatter strukturelle og organisatoriske implikasjoner. Men som vanlig er den norske utgaven av verdensdagen banal og overflatisk, som bevisst går god for en fraspaltning av det politiske og strukturelle i forståelsen av psykisk helse. Sagt annerledes, det som trengs i den psykiske helsens tilfelle, er tilnærminger som gjennomskuer de strukturelle årsakene til menneskelig lidelse uten å gi avkall på individets frihet og ansvar. Men hvor fører den norske versjonen hen? Jo, fokuset blir redusert til å gi pinlige åtte minutter til en venn. Bortsett fra tomme floskler og symbolikk, hva betyr det egentlig å slå et slag for psykisk helse? Eller, hvilke perspektiver bør vi unngå en ytterligere sementering av?

Vi lever i en terapeutisk kultur

Det er ikke en krevende øvelse å observere at vi lever i en terapeutisk kultur, hvor mesteparten av livets kompleksitet og uttrykksformer blir gjort om til patologi og låst inn i diagnoser som ofte leder an til kronifisering. Kan psykisk smerte – endog ekstreme former for livsuttrykk som blant annet selvdød – heller forstås som meningsfulle responser på smertende livsforhold, uten å anlegge syltynne perspektiver som sykeliggjør vår (selv)destruktive kapasitet i kraft av vår menneskelighet? Et eksempel er et femårig forskningsprosjekt utført av forskere ved Universitetet i Bergen og Statens arbeidsmiljøinstitutt. Studiens funn peker på at omtrent 135 000 mennesker, eller fem prosent av landets yrkesaktive, bærer på dødsønsker som en følge av langvarig trakassering og mobbing på arbeidsplassen. I hvilken grad kan den høyst privatiserte formen for psykisk (u)helse – og de dertil privatiserte hjelpemidler – være bærekraftige løsninger på den ovenforvente utfordringen, hvor tanker om å ta sitt eget liv blir betraktet som en endelig løsning på et organisatorisk og strukturelt problem (uten å underkjenne individets egne valg og ressurser)?

Det er på tide å innse at diagnosefokus er et blindspor. Diagnoser handler om mangler og sykdom. Altså ikke hva en kan – men hva en ikke kan. Utstrakt bruk av diagnostiske kategorier lukker livsmulighetene og ressursene vi har i oss og rundt oss. Som en forlengelse, så bør vi kritisere sønder og sammen pretensjonen om ekspertviten. Denne ideen bidrar blant annet til å opprettholde en farlig psykiatrisk paternalisme, som munner i maktmisbruk av en autoritetskonsepsjon som hviler på en tynt faglig ferniss.

Vi må våge å snakke om hvordan det er å være til i en ustabil tilværelse; om livet som er rikt, usikkert og mangefasettert – hvor det ikke finnes noen moralske eller faglige kalkyler som gir oss et fasitsvar en gang for alle – uten å ty til simplifiserende merkelapper og kategorier. For mennesker er, fundamentalt sett, uavklarte vesener.

Vi bør snakke mer om det eksistensielle dramaet som livet jo er – om hvordan vi møter smerter, tap, svik, angst, men også mulighetene for gjenreisning, for solidaritet og omsorg. Vi må rett og slett øve oss opp på å tåle livets usikkerhet og hvile i det ufullstendige uten metodiske grep som opprettholder en kunstig distanse mellom «de syke» og «de friske».

Grunnvilkår ved det å være menneske

Vi må løfte frem det uferdige, våre feil og mangler. At vi er sårbare og smerteømfintlige vesener, at det å være utsatt for smerte er et grunnvilkår ved det å være et menneske. Vi sårer andre, og vi blir såret av andres valg og avgjørelser. At det å trenge hjelp til selvhjelp, ikke er tegn på individuell skrøpelighet og skavanker, men at det kan være en mulighet til å vise omsorg og en kilde til å bry oss om hverandre som mennesker med et overskudd av muligheter.

Vi må stille oss fundamentalt kritiske overfor tendenser i samfunnet som bidrar til å privatisere uhelse og livssmerte i et samfunn som stadig akselererer – og krever effektivisering i et nevrotisk tempo – på bekostning av kilder til mening, nærhet, frihet, ansvar og håp, på bekostning av menneskelivet.

Vi må løfte frem samtalen om at økonomi, sosiale forskjeller, rasisme, religion, mobbing, makt og eksklusjon også er psykisk helse. Vi må protestere mot tanken om at naturen kun er et livløst objekt som vi kan manipulere etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot så er tiden overmoden for å innse at menneskeheten befinner seg i en ny geologisk tidsepoke – den antropocene tidsalder – hvor menneskenes teknologiske virksomhet og inngripen i naturen påvirker livsviktige økosystemer. Denne epoken fordrer en fundamental omstilling som anerkjenner naturens iboende verdi – uavhengig av den instrumentelle nytteverdien. En kunnskapsbasert systemkritikk, og en ny forståelse av menneskets tyngende frihet og ansvar i møte med de globale klimatiske ringvirkninger menneskets arts-egoistiske skadeverk genererer, er påtrengende. Vi trenger med andre ord en ny forståelse av autentisitetens etikk.

Stå opp mot urett

Psykisk helse innebærer å slå ut en større vifte for hvordan vi kan uttrykke våre særegenheter, vår unikhet, uten det helseskadelige søkelyset på menneskelivet som en ting som skal fikses på og oppgraderes for å tilfredsstille kyniske idealer om perfeksjonisme som forsterkes av de såkalte influensere på sosiale medier.

Psykisk helse handler også om å stå opp mot urett i solidaritet med de minst begunstigede av oss. Det handler om å innse at urettferdighet og undertrykkelse ikke er nødvendige ordninger – verken fra naturens side eller fra høyere makter – men snarere konsekvenser av menneskelige valg som lar seg endre på med politisk vilje og mot – og kraften i et kollektivt engasjement for å avvise betingelser som legitimerer en nedvurdering av andres verdighet og frihet, og hvor det egne konstitueres gjennom å nedkjempe de fiendtlige andre.

Vi må hegne om troen på livets radikale ufullendthet og at autentisk frihet, det å leve ett liv snarere enn et annet, innebærer også å kjempe for å verne friheten og verdigheten til våre medmennesker – uavhengig av markører som kultur, religion, funksjonsdyktighet, sosial status, økonomi, språk og etnisitet.

Vi trenger å slå et slag for en samfunnskultur som anerkjenner at det å være sårbar eller ufullstendig ikke er knyttet til skam, stigma, patologi eller skyld. Vi trenger et nytt narrativ som støtter opp under følelsen av egenverdi, og at om vi ikke lenger kan opprettholde fremdriften i tilværelsen gjennom prestasjoner og ytelser, så forblir det grunnleggende menneskeverdet konstant. Vårt menneskeverd skal ikke knyttes til, og måles med, markedsøkonomiske idealer som driver rovdrift på menneskelivet. Kort sagt, vi trenger å stake ut en ny kurs for hvordan vi forstår menneskelivet og hvordan denne forståelsen kan benyttes til å organisere samfunnet på en måte som ikke er apolitisk i møte med menneskelig lidelse og smerte. Festtaler behager som oftest vår smak for dypsindigheter, og har sjeldent en nytteverdi som strekker seg utover det.

Håpet – og mulighetene for mer bærekraftige levemåter – ligger i menneskets valg og handlinger. Det ligger i vår evne til å distansere oss, til å stille spørsmål ved tingenes tilstand, og til å innse at det ikke hefter en uforanderlig essens ved menneskelige samfunn og våre livsnarrativer. Så, spørsmålet vi bør stille oss og forfølge er: Hva mister vi på veien gjennom å gå god for en så begrenset versjon av verdensdagen for psykisk helse, som er ribbet for det politiske og strukturelle? Og, til slutt, en konstruktiv oppfordring til fagmiljøer og ideelle organisasjoner: Våger vi å slå et slag for en mer utvidet helsedefinisjon ved neste års markering, hvor sosiale lidelser ikke trer i bakgrunnen? •

• Dette er et innlegg. Holdninger og meninger står for skribentenes regning. Vil du skrive leserinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no .