En engstelig pappa

– Jeg er veldig overtroisk selv, da, sier Hilde Hodnefjeld og ler masse. I sjette etasje midt i Oslo sentrum sitter hun sammen med syv kolleger i arbeidsfellesskapet Illustratørene. Hun har både skrevet og illustrert den nye barneboka selv. Lykke og ulykken er en historie om jenta Lykke som er veldig redd for ulykken. Det er ikke så rart, siden faren hennes hele tiden lærer henne om alt mulig hun må være redd for. Svarte katter for eksempel, gå under stiger, stå opp på feil bein. Alt slikt er skummelt og må unngås. – At jeg er overtroisk, hindrer meg ikke i hver­dagen. Jeg lever med det. Men det er jo ikke nødvendig å gå under stiger. Og så har jeg noe jeg kan gjøre for å oppheve ulykken. – Hva er det? Forfatteren ler mer. – Nei, det kan ikke si, for da virker det ikke. Jeg leste at det er 30 prosent av befolkningen som har en tvangslidelse, men bare én til to prosent som er plaget av det. Så kanskje jeg har det, altså? – Det er ganske normalt å ha en tvangslidelse? – 80–90 prosent av oss tenker, hvis vi står ved et stup, «hva skjer hvis jeg hopper utfor?» Eller hvis vi står og venter på t-banen: «Hva skjer hvis jeg hopper ut i sporet?» Dette har jeg lest på seriøse steder på nettet. Men pappaen til Lykke i boka, han har en tvangslidelse, sier forfatteren. Faren vil helst ikke gå ut av blokkleiligheten der han og datteren Lykke bor. De har det best hjemme, der edderkoppene, som bringer lykke, har fritt spillerom. Å drepe dem ville bety ulykke.

Hilde Hodnefjeld har en bok om overtro på kontoret, der hun kan slå opp om all slags folketro. – Hvorfor er svart katt over veien farlig? – Ja, det har med at hekser hadde svart katt, sier Hodne­fjeld og blar opp i boka. – Djevelen er forbundet med svart katt. Her står det. Katten var et ondt dyr. Det var 1200 kjettersekter. I kjettersekten, også kalt kattarene, ble de beskyldt for å dyrke djevelen i katteskikkelse. Og djevelen lar kvinner omskapes til katter. Dette er offentlig kirkelære fra 1000-tallet. Så hvis djevelen krysser veien foran deg … – Blir du engstelig av svart katt? – Ja. Jeg gjør det. Men jeg er ikke så ille. En jeg kjenner skulle kjøre til en middag med to barn i bilen. Det kom en svart katt over veien. Da stoppet hun bilen og kjørte hjem. Jeg ville dratt i selskapet. Jeg hadde funnet min måte å takle det på, sier forfatteren. Heller ikke nå vil hun røpe sitt hemmelige triks for å oppheve ulykken. Men hun nevner noen klassiske: spytte over venstre skulder, snu seg rundt og gå baklengs. – Men jeg liker katter. Jeg har hatt en selv, men den var oransje. – Hva gjør du på fredag den 13.? – Prøver å glemme at det er det.

I boka tar pappas engstelse etter hvert overhånd, og en morgen er han rett og slett borte. Lykke må klare seg selv. – Det er jo på grensen til omsorgssvikt. Hun er der alene i leiligheten. Men så er det kanskje noen naboer som melder fra? For da kommer farmor. Voksne som leser boka, vil kanskje tenke at pappa er et sted hvor han får hjelp med angsten sin. Og jeg tenker at det er fint hvis foreldre med angst kanskje kan bruke boka, som en inngang til å snakke om det. At voksne kan være redde. – Pappa går nesten ikke ut lenger? – Nei, han har kanskje sosial angst og tvangstanker. Man kan tenke seg at han har plager. – Og han overfører angsten på Lykke? – Det er lett å overføre angst på barn ubevisst.

Farmor i boka tar med seg Lykke, men forteller ikke noe om hvor pappa er. Lykke tror han leter etter regnbuen. Farmor slår opp paraplyer inne og støvsuger vekk edderkoppene. Der i gården er det ikke noe overtro. Og en dag er pappa tilbake, for å ta med seg Lykke tilbake til blokkleiligheten. Han er ikke så redd lenger. Sammen går de under en stige. – Har han fått eksponeringsterapi? – Kanskje det? De bestemmer seg for at svart katt ikke betyr ulykke, men lykke, sier Hodnefjeld. Den svarte katta i oppgangen som Lykke og pappa var så redd for, den er jo snill og kosete. Jenta som eier katten blir kanskje venn med Lykke? Og moren til jenta, tro om det ikke er noe mellom henne og pappa på slutten av boka. Det virker som det går mot en lykkelig slutt. På aller siste side har Hilde Hodnefjeld skannet inn et bilde av en vissen, gulnet firkløver. – Den fant jeg for 20 år siden. Nå tenker jeg at den kan bringe lykke videre. Men for at en firkløver virkelig skal bringe lykke, må den henges opp på veggen.

Dette temaet kan du lese mer om i våre minibrosjyrer

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.