– Du trenger ikke fortelle alt

Den svenske psykiateren Ullakarin Nyberg var ekstra sliten og trøtt da hun en desemberkveld undersøkte brystene sine, og kjente en kul. I løpet av kort tid ble det slått fast at det var brystkreft. I løpet av behandlingen merket Nyberg en skepsis mot å dele alt med sine nærmeste. Hun hadde mørke dager fylt av håpløshet, da hjalp det ikke å snakke, skriver hun.

Kan vi lytte?

«Det eneste det førte til var at mine nærmeste ble redde, og dermed flyttet jeg fokus over til deres opplevelse. (..) Derimot merket jeg at trøsten som ligger i at noen lytter og er der for deg en kort stund midt i hverdagens strev er viktig, men mange har problemer med å gi andre den oppmerksomheten», skriver hun.

Nyberg mener vi har glemt kunsten å lytte til hverandre.

«Mange prøver å trøste ved å gi konkrete råd eller oppmuntringer, som: «Du er sterk, jeg vet at dette kommer til å gå bra». Eller: «Flaks at det var brystkreft, for nå finnes det så bra behandling». Sagt med god vilje, men noen ganger hadde jeg lyst til å svare: Du kan ikke vite om dette går bra. Kanskje jeg dør av det.»

En gang fikk hun et brev fra en venn mens hun holdt på med cellegiftbehandling: «Pass på å nyte dagene, gå turer og hvil deg», sto det. Å hvile og nyte var helt fjernt i denne tilstanden, skriver Nyberg. Men å forklare det til vennen var også umulig. Det var jo skrevet ut fra et ønske om å gi omsorg. Dette ble starten på en tankerekke: «Hva handler om mine behov, og hva gjør jeg for andres skyld? Hva vil jeg og hva vil jeg ikke?»

Kreft kan være en pause

Siden Nyberg har mange års erfaring som psykiater for kvinner med brystkreft, inneholder boka en rekke eksempler, alle anonymiserte.

«Jeg treffer mange kvinner som beskriver seg som «flinke piker», men uten å være stolte eller glade over sine evner. I stedet virker det som at de ser sin dyktighet som noe negativt, som har tvunget dem inn i en rolle de helst ville ha sluppet. De er vant til å overprestere, og for noen blir til og med brystkreften en legitim grunn til å la være å gjøre det», skriver Nyberg.

Normalt å bli redd

Psykiske plager er det verste ved hele behandlingen, slår boka fast, også fordi det er vanskelig å finne ordene som beskriver hvordan du har det.

Vanlige psykiske reaksjoner er angst, nedstemthet, og søvnproblemer. Og kognitiv svikt, som konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Det er også normalt å få problemer med å kontrollere sine følelser, og bli overfølsom for stress. Dessuten sliter man med energimangel og trøtthet.

Nyberg understreker at dette er helt normale reaksjoner. Det er også normalt å få katastrofeangst hvis man får smerter et sted i kroppen etter å ha blitt frisk av kreft. Kreftsykdommen førte til at man mistet tilliten til egen kropp.

«Å kjenne på brystene hver dag, både morgen og kveld, er normalt. Hvis man derimot ikke klarer å tenke på noe annet enn brystkreft, trenger man profesjonell hjelp», skriver hun.

Mye handler om å akseptere at brystkreftbehandlingen har endret livet for alltid. Det er ensomt å stå i dette, og det er umulig å ikke tenke på døden. Men Nyberg skriver at det kan man bare gjøre, for tankene på døden vil blekne etter hvert.

Boka tar opp at man som kreftsyk må regne med å leve med uro og en viss håpløshet, men det går an å prøve å snakke med andre om det. Det samme gjelder eksistensiell ensomhet, som man aldri er alene om.

«Å oppdage det gir en følelse av fellesskap. For håpløshetens vesen er å få oss til å føle oss helt alene», skriver Nyberg.

Endre innstilling

Da psykiateren selv fikk brystkreft, bestemte hun seg for å ikke gjøre ting for «å føle seg bedre». Hun skriver at «den som prøver å tenke positivt i vanskelige situasjoner, ofte gjemmer vekk det som er vondt og vanskelig i stedet for å la det ta plass.» Nyberg mener det er ulønnsomt i lengden.

Å få brystkreft er en reise i akseptering, står det et annet sted i boka.

«Jeg har ofte skrevet i journalene til mine brystkreft-pasienter: «Har blitt betydelig bedre på å tilpasse sine aktiviteter etter ork og evne». (..) Egentlig er det merkelig at vi ikke alltid lever slik. Hvorfor er overanstrengelse forenlig med en viss status, mens hensyn til egne grenser ikke er det?»

Nyberg legger til at hun tror at kvinner som har blitt bra av brystkreft har en større evne til å sette grenser, fordi de har blitt tvunget til å lære mye om kroppens signaler, og har vært nødt til å ta signalene på alvor.

Hva gjør jeg for å trøste meg selv? Kan jeg delegere oppgaver til andre? Hvor henter jeg krefter? Disse spørsmålene mener Nyberg at vi bør stille oss selv, uavhengig av vår helsesituasjon.

Hun har lært gjennom arbeid med selvmord at det nesten alltid er mulig å endre innstilling. De fleste finner grunner til å leve, skriver hun. Det er derfor hun orker å jobbe med denne tematikken.

Spørsmål uten kommentar

Men hva med de som er nysgjerrige på hvordan det går med den som har brystkreft? Hvordan skal de komme den de kjenner i møte? De kan lære av Nybergs kolleger. De stilte enkle spørsmål om tilstanden, lyttet på svarene, og sa at de var glade for å se henne.

Eller man kan tenke på mannen i Nybergs kor, som sa: «Jeg ser at noe har hendt». Så sa han ikke mer. Det var en innbydelse til at hun kunne komme til ham, hvis hun ville.

Håpet trengs

«Å være håpefull er en sterk kraft, for håpet styrker både vår helse og livskvalitet. Uten håp er det vanskelig og nesten umulig å klare en krevende rehabilitering, og gå tilbake til en fungerende hverdag», skriver Nyberg, og legger til:

«Men det er ikke lett å bygge opp håpet på egen hånd. Vi trenger andre mennesker mest, når vi har det som verst.» •

Kilde: Livet med bröstcancer. Personlige erfarenheter och professionella nsatser. Av Ullakarin Nyberg. Forlaget Natur & Kultur, Sverige, 2024.