– Du kan ringe mandag og få plass onsdag

Hittil har nærmere 300 personer i selvmordsfare vært gjest hos Livslosen.

– Vi formidler håp og tilbyr menneskelig nærhet, ikke behandling, sier Ingrid Nyhus. Hun er daglig leder for stedet Livslosen, som tar imot mennesker i alvorlig livskrise. Lokalene på Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo har en varm og hjemmekoselig atmosfære med planter og kunst på veggene, litt som et veldrevet pensjonat.

Man er gjest, ikke pasient eller klient. En vegg i et samtalerom er dekket med lapper der tidligere gjester har skrevet sine personlige hilsener. Den kalles Håpsveggen. En lapp sier: «Det er mennesker, ikke psykologer». En annen lapp har et sterkt budskap: «Det er to jenter der ute som aldri kommer til å miste sin pappa. Livslosen fikk meg til å finne gleden med livet igjen».

Tar brodden

Nyhus forteller at det særlig er to ting som går igjen i gjestenes historier:

– Tap og isolasjon. Tap kan være ved dødsfall, sosial posisjon, økonomi, helse, samlivsbrudd, vennskap. Isolasjon kan omfatte mennesker som for eksempel har en partner. Men selvmordstanker er skambelagt. Derfor spør vi i første samtale om dem, for å ta brodden fra slike tanker. Vi snakker om hva som er vondt og vanskelig, men vi prøver også å lete fram de tingene som gjør livet verdt å leve.

På Livslosen blir man innkvartert i eget rom, men må dele toalett og bad med andre gjester. Stue, kjøkken og samtalerom er felles areal, og alle spiser sammen fire ganger hver dag. Ofte lager ansatte, frivillige og gjester mat sammen. Oppholdet er gratis, men reisen må betales selv. Selv om et flertall er fra Oslo og omegn, kommer det også noen langveis fra. De fleste gjestene er videreformidlet fra Mental Helses hjelpetelefon.

– Dette er et reelt lavterskeltilbud, hvor du ikke trenger henvisning fra lege. Du kan ringe mandag og få plass onsdag.  Vi har taushetsplikt, og fører ingen journaler, sier Nyhus.

Normalisering

Systemet på huset er basert på tillit og åpenhet.

– Hvorfor tror du Livslosen hjelper?

– Fordi det er noe grunnleggende menneskelig i å bli møtt og få satt ord på det du bærer på, få anerkjent smerten og normalisert reaksjoner.  Hit kommer mennesker som har gjort vonde og vanskelige ting, og som bærer på mye skam. Hva vi trenger vi, når det er vondt?

– Når dere fram til de som er mest utsatt for selvmordstrussel?

–  Det er vanskelig å svare på, og vi spør oss hvordan vi når målgruppen vår. Vi ønsker å nå flere menn, som topper selvmordsstatistikken. Skal vi være mer synlige på for eksempel fotballarenaer?

Nyhus viser fram en plakat på kontoret, med en pyramide der selvmordsønsker er «rangert» i fire nivåer fra passive dødsønsker nederst, til beslutning øverst. Hun antar at de fleste som kommer til Livslosen befinner seg på de to nederste trinnene, og at et opphold hos dem kan bremse eller stoppe en person fra å gå videre i selvmordsplanene. Dersom personalet fanger opp at noen er i mer akutt selvmordsfare, blir gjesten henvist til annen helsehjelp eller akuttmottak på Lovisenberg.

Dag tre

Hverdagen på gjestehuset har struktur med fire måltider om dagen, og faste samtaler med de som kommer inn.

– Vi tror på fellesskapet og likeverdigheten mellom gjester, ansatte og frivillige. Mange som kommer hit sier de ikke har spist sammen med noen på lang tid. Vi lager middag sammen, snakker sammen og går turer. Mange trenger å sette ord på livssmerten som ligger bak dødsønsket.

Nyhus forteller at for noen, kanskje særlig menn som ikke er vant til å snakke om vanskelige tanker og følelser, kan første dag på Livslosen føles ubehagelig.

– Menn er ofte ikke så trent på å dele om seg selv. Men det er et slags forløp i oppholdet, og mange ganger er det noe som løsner på dag tre.

Håndskrevne brev

Livslosen tilbyr også praktisk hjelp og støtte, som å kontakte ulike instanser eller koble på sosialt nettverk. To uker etter at gjestene er reist hjem, ringes de opp av Livslosen.

– Vi spør hvordan det har vært å komme hjem. Det gir ofte en pekepinn på hvordan det går. Etter to måneder og etter et halvt år sender vi også to håndskrevne brev. Vi sier at vi tenker på personen og sier noe om hvordan det var da den var her. At vi håper det går bra, og at vi gjerne vil ha et brev tilbake. Forskning viser faktisk at det at det å få et håndskrevet brev har selvmordsforebyggende effekt, så det har vi tro på.

De små tingene

Nyhus er bekymret for at selvmordstallene øker. Hun har merket seg at mange gjester snakker om at livet aldri kom i gang igjen etter covid.

–  Hva tror du samfunnet trenger for å snu det?

– Forebygging må skje på mange ulike nivåer, det er ikke slik at «psykiatrien må løse problemene». På et mellommenneskelig plan tror jeg på å involvere oss mer og bry oss mer om hverandre. Kan vi våge å spørre, ta tak i det du ser? Ofte er det ikke så mye som skal til. Det betyr ikke å ta ansvaret for en annens liv, men små ting kan bety mer enn man tror.

Mann (32) skriver på håpsveggen: «Har ikke fått fred et eneste sekund – på en god måte».

– Er det noen som blir venner her?

– Ja! I fellesskapet ser vi at noen finner hverandre, sier Ingrid Nyhus. •

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Livslosen:  45 84 54 63