– Det handler om å bli verdsatt for den du er

– Det var ikke noe manus i det hele tatt. Ungdommene er bare ekte. Det var så deilig å forholde seg til folk som bare er ekte! På hytta der gikk jeg jo rundt i superundertøy med sveisen hit og dit og vi sa det som falt oss inn.

Han kaller dem bare løvene. Trygve, Pia, Peder, Sunniva, Syver og Mikkel. Denne våren har «hele Norge» fulgt seks ungdommer med utfordrende diagnoser kjempe seg til mestringsglede sammen med lagleder Øystein Pettersen. Som i gamle dager har NRK samlet nasjonen rundt tv-skjermen, og Pølsas løver har fått seerne til å grine, le og beundre prestasjonene, til en helt ny type TV-stjerner:

Sette utfor en bratt og isete NM-løype på ski uten å kunne se noe, med 100 prosent tillit til at jenta med hjertefeil klarer å lede deg helskinnet ned? Mens 15 000 tilskuere holder pusten? Jo, det var mulig.

Solbrent

På vårens varmeste dag entrer Øystein Pettersen Lillehammer konditori, lett solbrent, i sportstøy og med sveisen hit og dit og et varmt blikk. Han bestiller straks en espresso i tillegg til en vanlig kaffe, en salat og et stykke ostekake.

– Det er godt for den psykiske helsa å spise god kake, er det ikke? spør han.

Pettersens evangelium er laget. Det er laget som får en til å prestere godt, og til å ha det godt. Pia med cerebral parese lengter etter å være en del av et lag.  Også mange andre barn og unge, uten diagnoser, havner utenfor laget. Barneidretten florerer av topping og spissing, de beste fotballagene «stjeler» barnestjerner fra hverandre.

– Det er artig med gjengen i Team Pølsa, for de blir hyllet, ikke for resultatet, men for prestasjonen. De brukte 28 minutter på en løype som Klæbo bruker tre minutter på. De gjør så godt de kan, de kjemper og de får det til. Det er stikk motsatt av det som skjer i idrettslag hvor man kun dyrker høyeste nivå.

– Hva tenker du om den utviklingen i idrettskulturen?

– Jeg tror det fører med seg mye følelser av typen: jeg er ikke bra nok. Den som kommer på sisteplass i en konkurranse, er antagelig fryktelig god. Men siden de som er under hennes nivå har sluttet, så vil hun sannsynligvis gå rundt og føle seg dårlig.

–  Handler ikke mye om å bli best?

– Visjonen til norsk idrett er: «flest mulig, lengst mulig». Tror vi at tidlig spesialisering og topping er veien dit? De fleste vil svare nei på det. Effekten er at en haug av folk føler seg dårlige, og enda flere slutter. Spissing kan skape vinnere, men det skaper garantert tapere. Felles for de som får det til, er at de ikke har gitt seg, sier Pettersen og trekker pusten, tømmer espressokoppen;

– Når folk slutter fordi de føler seg dårlige, bommer du på regel nummer en: Hvordan få folk til å ikke gi seg. Gjør det moro! Inkludér! Legg til rette for! Lag arenaer hvor vi jobber sammen! Samfunnet verdsetter resultater foran innsats. Vi måler hverandre på status, titler, fortjeneste, lønn, stilling og medaljer. På samfunnsnivå skapere det vinnere og tapere. Dette brenner jeg for! På ekte!

– Et viktig spørsmål til idrettsledere er: Hvor mange topper har du fått fram i forhold til hvor mange som har sluttet på din vakt? Du vet ikke hvor stort talent du har gått glipp av, blant de som slutter.

Livredd skiløper

Rart nok følte Øystein Pettersen seg som en taper etter at han vant OL-gull i lagsprint i Vancouver sammen med Petter Northug.

– Jeg kom inn i et negativt mønster etter gullet. For da gikk jeg fra å være Øystein, blid skiløper, til å være Øystein, olympisk mester og blid skiløper. Jeg ble livredd for at jeg ikke var god nok og følte at jeg egentlig aldri hadde vært god nok noen gang, og gjorde alt jeg kunne for å passe inn. Jeg snakket meg ned foran alle konkurranser, sammenliknet meg med andre, prøvde å finne utveier og unngå motstand. Alt det der. Jeg følte at jeg gikk sakte på ski, men verre: jeg hadde det dårlig, sier Pettersen, men legger til:

– Jeg er dårlig til mye, men jeg har alltid vært god til å bygge lag. Jeg bygde Team Pølsa så de fikk troen på at de kunne gjøre ting. Vi ser på tilrettelegging og inkludering som noe herk. Men det handler om å få brukt hele potensialet, i samfunnet, i bedriften og laget. Vi som er funksjonsnormative skjønner ikke hvor tilrettelagt alt er for oss. Med en gang du får tilrettelegging, så blomstrer folk, sier Petterson og trekker fram eksempelet med Trygve i Team Pølsa, som har skjelettdysplasi og er bevegelseshemmet:

– Trygve var verdensmester i å påvirke folk rundt seg. Vi hadde ingen bedre motivator enn ham. Han var ikke femte hjul på vogna, han var vogna.

Vil passe inn

Som programleder for tv og podkast, som forfatter av selvhjelpsbøker og foredragsholder, er han opptatt av de samme tingene: psykisk helse og tilhørighet.

-Bærebjelken i et lag, er at du hører til, akkurat som du er, med sterke og svake sider, med ulikheter. Fryktelig mange unge føler at de ikke hører til, men de vil gjøre alt for å passe inn. Det er oppskriften på å bli stressa, sliten og sove dårlig. Du gjør alt du kan, men du føler at du ikke er god nok og du blir sliten. Hverdagslig motstand føles krevende.

Selv vil han gjerne være den ressurspersonen i nabolaget, den pappatreneren som han selv opplevde å ha som liten gutt i skiløypene ved Linderud, blokkbebyggelsen i Groruddalen der han vokste opp. Den trygge voksne som stiller krav, peker retning, gir råd, klapp og pusher akkurat passe.

-Det koker ned til at jeg er glad i folk, og glad i å formidle. Jeg kan navnene på alle pappatrenerne fortsatt.

Bli akseptert

Det største han har opplevd i yrkeslivet, det er tiden med Team Pølsa. Det danker ut OL-gullet.  I løpet av den tiden Øystein Pettersen snakker på Lillehammer konditori kommer tre personer bort for å takke for serien, for alt den har betydd for dem og for barna deres med utfordringer. Han takker pent tilbake, sier at mange andre har æren.

-Ingenting har vært i nærheten av dette. I engasjement, tilbakemeldinger og sterke følelser. Serien ble på et vis større enn seg selv. Vi traff en nerve som vi ikke kunne forutse og forberede oss på i det hele tatt. I hverdagen blir vi ofte revet i fillebiter. Mange opplever at kravene blir for store, at man ikke strekker til.

-Det handler om noe grunnleggende: å bli verdsatt for den man er. Bare bli akseptert. •