Omfavnende, glitrende, farlig

Lille Anna går til havet med mor, beundrer mor, leker i sanden ved siden av mor som soler seg og ser på bølgene med mor. Voksne Anna går til havet, steinene og skjellene når mor er borte.

Anna Fiskes Havet er en bildebok for voksne. Teksten er svært knapp, men full av metaforer og symboler, på samme måte som illustrasjonene bugner av skjell, sand, fjær vind, vann og vær. Selv om den altså heter Havet, handler den like mye om moren hennes, eller fremfor alt minnet om og lengselen etter henne. Boken er selvbiografisk og spenner over mange år

Tore Westres roman Det er best sånn handler også om en kvinne som ikke er der. Hun er jeg-personens samboer, men hun er også den dypt savnede moren til gutten deres. Perspektivet er ulikt og fraværet har ulike følger, men savnet og lengselen ligner. Westre er debutant i romanformen, men har tidligere skrevet noveller (blant annet vinnerbidrag i skrivekonkurransen her i Magasinet). Det bærer fortellingen preg av, den er ganske fortettet og komprimert.

Den mannlige fortelleren i Det er best sånn klarer ikke å snakke med sønnen om moren, utover «hun er død». Han klarer i grunnen ikke mye mer enn å levere og hente i barnehagen, møte opp på jobben, og de mest basale hverdagsoppgavene. I tillegg til å følge gutten til svømmehallen eller ut i regnet. Savnet spiser ham tydelig opp og hverdagen blir så uoverkommelig at barnevernet blir koblet inn.

Tilsynelatende er de helt forskjellige disse to bøkene, likevel har de noe grunnleggende felles. Begge handler om lengsel, om vann og om en fraværende kvinne eller mor.

Blåtoner

Vann har lenge vært metafor for kvinne i vestlig litteratur. Vannet er mykt, omsluttende, vakkert og kanskje farlig. Fiske sier det slik: «Havet kan være nådeløst og selvopptatt. Men det er urettferdig å tenke sånn, du er jo bare et hav.» Som for å understreke sammenhengen skriver hun at blå er morens farge, og hun holder en gjennomgående blå tone i store deler av boken. Også den ensomme pappaen hos Westre tar sønnen med til vann: til svømmehallen, til en innsjø og til regnværet. Sønnen svarer med å tre «svømmebrillene tilbake over øynene, dukker hele hodet under vann».

Snakker ikke sammen

Det er best sånn går dypt inn i hvor vanskelig verden blir om man ikke klarer å kommunisere. Jo tausere pappen blir og jo mer han blir fremmed for seg selv og omverdenen, jo mer mister han kontakt med barnet.  Guttens reaksjon er å trekke seg mer unna, å søke fellesskap andre steder. På slutten er faren alene i svømmehallen, mens sønnen symbolsk nok er tilbake hos moren. Hos Anna Fiske er moren gått i ett med havet og steinene. Anna selv tar på seg morens blå kjole og går til det blå havet, og alt går opp i alt.

Skal man prøve å lære noe av disse to bøkene, må det være at bare kommunikasjon hjelper i lengselen. Anna snakker med moren, selv etter at hun er død, og finner en lykke. Westres ensomme mann lukker seg inn i seg selv, og mister begge personene i livet sitt. Bøkene er sterke på hver sin måte, og begge drar deg inn i en verden av sand mellom tærne og bølger av savn. Samtidig er det noe alarmerende ved at ingen av dem utfordrer koblingen mellom kvinne og vann. Metaforen fastholder et bilde av kvinnen som naturvesen: myk, uberegnelig, noen ganger omfavnende og glitrende, men også farlig. Dette er ganske konservativt, for å si det forsiktig. Man kan kanskje si at disse bøkene bare er individuelle kunstneriske uttrykk fra to forfattere. Men kunst dokumenterer samtiden, inkludert bildet av kvinnen. •