PUSTEROM
Bikkja viser vei. Går på stien, snuser, stikker inn i skogholtet. Stirrer etter et irriterende ekorn som fyker opp en trestamme. Bikkja er svart og har en stor, hvit, hjerteformet flekk på brystet. Churchill skal ha kalt depresjonene sine for «my black dog». Bikkja mi er svart og bare tungsindig hvis andre i huset også er det. Ellers svinser hun bekymringsløst rundt og er venn med alle hun treffer. Bikkja kan ikke tenke, men jeg er sikker på at hun har humor. Jeg ser det i øynene og hører det på måten hun snøfter på, når vi leker den brytekamp-liknende leken med en ekkel taustump, som vi begge synes er morsom.
Bikkja ble kjøpt for bare 1500 kroner på et sted for omplassering, men har aldri virket fornærmet av den grunn. Vi vet ikke hvor gammel hun er, siden hun ble forlatt på gata, trolig av en sliten eier. Rusfortiden ser ikke ut til å plage henne. Bikkja er bastard med ukjent opphav. Vi bestemte at bursdagen hennes skulle være 11. desember, siden det var dagen vi hentet henne. Senere fant vi ut at datoen også er djevelens fødselsdag, men alt hun bryr seg om er at hun får et tørket griseøre den dagen.
Bikkja elsker skogspa, eller stinkende gjørmebad, selv om vi prøver å stoppe det siden det er november og hun kan bli forkjølet. Dusj hater hun. Burde ikke bikkja ha tilknytningsproblemer og PTSD etter sitt tidligere gateliv? Hun forstår ikke spørsmålet og tigger etter ost. Burde hun ikke savne forplantning? Hun strekker seg på det afghanske teppet foran peisovnen og hele dyret gir uttrykk for at livet er topp her, nå, særlig etter et gjørmebad. Eller løpende etter en ball, om igjen og om igjen.
Bikkja er mitt forbilde. Alt jeg leser om fra forskning og psykologi om hva som er et godt liv, kan jeg lære av henne. Hvor viktig relasjoner er. Natur. Mosjon. Å gi. Og kunne ta imot. Leke, spise, sove godt. Ha det trygt. Hvor lurt det er å glemme seg selv. Jeg tror ikke bikkja vet om seg selv. Ikke vet hun at hun har begynt å bli gammel heller. At den dagen kommer da vi må ta den siste turen til dyrlegen, som hun elsker fordi hun alltid får godbiter der. Hun vet ikke om den hemmelige gruen hundeeiere har, fordi hundene lever så korte liv. At hun passerte meg i alder i forfjor. Hun ser på meg bare, med hvitt hjerte på brystet, som om hun tenker: «Kom igjen da, gamla, la oss gå tur, jeg viser veien». •
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
