Åndens makt

– Pust virker sterkere enn ord, sier Magnus Slagsvold Støre. Han sitter på en bolster, altså en rund og fast pute som brukes i yoga, i et vakkert og fredfylt yogalokale i den vestlige delen av Oslo sentrum. Ansiktet til den unge mannen er åpent, nesten som et barns, med myke trekk og et direkte blikk.

Jeg, journalisten, har også fått en bolster, så vi begge er hensatt i en slags riktig atmosfære.

– Det grunnleggende er at psyken og kroppen henger sammen. Vi kan jobbe med kroppen som en inngang til psykiske vansker. Pusten er et verktøy som kan få mange forskjellige ting til å skje.

Støre den yngre arbeider som terapeut, og bruker ulike teknikker for å hjelpe mennesker som har det vondt. Pust er en ting, sangsirkler en annen, og ikke minst tar han grupper med seg ut i naturen for å sitte i ro i tre timer, noen ganger tre dager.

Sopp i naturen

Mange husker ham som statsministersønnen som fortalte om sin erfaring med fleinsopp, i beste tv-sendetid hos Skavlan. Som 19-åring hadde han på tur med kamerater inntatt den psykedeliske soppen, gått ut på en åker, satt hendene i jorden og opplevd seg i ett med universet.

Siden den gang har virkestoffet psilocybin, som finnes i fleinsopp, blitt stadig mer stuerent som behandling – riktignok under medisinsk kontrollerte omstendigheter. En del forskere mener stoffet gir en snarvei til helbredelse av fastlåste mønstre i hjernen.

Men kroppen er bedre enn soppen, synes Magnus Støre i dag.

– Da jeg studerte psykologi selv, var det anerkjent at du måtte bruke ord og samtale for å komme inn i psyken. Ord kan gi tilgang til det mentale, men de kan også være forsvarsverket vårt. Pusten sitter rett i nervesystemet. Ved den har vi mulighet til å få tilgang til ting som kroppen ellers ville beskyttet. Å jobbe somatisk med pusten får folk til å slappe av og føle seg trygge. Man sier ikke bare «jeg er et snilt menneske og derfor bør du føle deg trygg». At kroppen virkelig lander, har vist seg å ha veldig stor effekt. Ikke bare i min egen terapeutiske reise, men også i dem jeg behandler, sier Støre.

Han hoppet av psykologistudiene.

– Jeg skrev masteroppgave om den nye forskningsbølgen, som vil bevise at endrede bevissthetstilstander, ofte forklart som «mystiske opplevelser», har en sterk sammenheng med en form for terapeutisk effekt. At jeg hoppet av kom med en voksende erkjennelse: jeg kunne ikke virkelig undersøke og forstå hvorfor disse opplevelsene kan hjelpe mennesker, ved å sitte på Rikshospitalet og stirre inn i en MR-skanner, sier han.

Nettopp når dette skrives, er avisen Morgenbladets forside dekket av et bilde av solen, og tittelen «Jeg skinner, altså er jeg» Reportasjen over syv sider handler om at «vitenskapen er i ferd med å åpne seg for mystiske hypoteser, som at telepati finnes og at solen har bevissthet».

– Poenget er at opplevelsene ikke kan forstås intellektuelt. I dag vet jeg veldig lite om hva som skjer med hjernen og sånn. Men når klientene mine puster, vet jeg mye om akkurat hva jeg skal se etter i kroppene, ansiktet og pusten deres, for å hjelpe dem til et rom der de kan være, og komme tilbake for å integrere opplevelsen på en trygg og effektiv måte.

Klarhet i sinnet

Han forteller om klienter som sier at pustetimene har virket mer helbredende enn ti år i psykoterapi. Om mennesker som endelig får klarhet i sinnet av å sitte stille i tre timer og se på en elv som renner forbi. Han sier at i vikingtiden var utesittings-tradisjonen en av de viktigste åndelige praksisene, viktigere enn ofringer.

– Det er noe du finner i alle urfolktradisjoner også. Ved å sitte ute, kan det komme utrolige ting ut av mennesker; erkjennelser og forståelser. Stille i skogen, blir vi spist på, heller enn at vi konsumerer.

– Spist på, hvordan da?

– Konsument-tankeganger blir snudd på. Din egen historie, tanker og traumer. Hele krøllen av livet ditt blir konsumert av sol, vind og vann. Du er ikke lenger midtpunktet i verden. I den konteksten er det som at den delen av oss som er den mytiske, intuitive, emosjonelle skapningen, som er blitt litt forvist fra det indre kongeriket, får lov til å komme på plass igjen, sier Støre og fortsetter:

– Det er så påfallende terapeutisk, når folk begynner å lytte til den stemmen i seg. Ofte kan de si ting som er helt klassisk arketypisk, som «Jeg innser at jeg ikke trenger noen for å være glad. Det handler om meg og mitt forhold til meg selv». Det er sterkt å høre noen sier det, med tårer i øynene.

– Tenker du det er riktig, at vi ikke trenger noen?

– Det handlet om at dette mennesket hele tiden trengte at andre var på en bestemt måte, for at han skulle være ok. Kona måtte være sånn eller sånn, i godt humør. Han innså at han kunne være fri fra alt det der og fundamentere gleden i seg selv. Egentlig var han et glad menneske. Hvis sånt bobler opp fra hjertet, så har det en kraft.

En mørk munn

Terapeuten har ikke alltid vært glad selv. Han har tidligere beskrevet sin historie som «for det meste mørk og deprimert».

– Det er ikke sånn lenger, det er to-tre år siden. Det var som om en stor, mørk munn spiste livet mitt. Men mye av det jeg opplevde i de årene var også veldig skinnende. I spennet mellom skjærsild-opplevelser – ligge på sofaen og kjenne at systemet mitt brenner – og ekstatiske, angeliske tilstander. Jeg føler at det var verdt det, å gå gjennom en mørk dal med mye mørke og smerter. Og komme ut på den andre siden med noen erfaringer som kan hjelpe andre, ved at jeg vet hvordan det er å være der, sier han og utdyper:

– Ofte trenger den vekkelsen folk opplever at livet blir lagt om. De innser at valgene de har gjort, går veldig dypt på akkord med det som føles sant for seg selv. For meg skjedde det i n’te potens. Jeg sluttet på studiet, sluttet i jobben, sluttet å treffe alle vennene mine. Jeg klarte å bli i ekteskapet mitt, men levde flere år i nesten en slags munketilværelse i byen, forteller Støre.

Han beskriver årene noen ganger som en malstrøm, noen ganger som et lukket svart rom.

– Dør etter dør i psyken åpnet seg, med tilhørende historier og vesener … Jeg er sikker på at hvis jeg hadde gått til en psykolog, ville jeg fått en diagnose. Det ene eller det andre. Og sikkert mye medisiner.

– Hvorfor gjorde du ikke det?

– Fordi det var et eller annet inni meg som visste at det var funksjonelt. At det var en del av en terapeutisk prosess.

– Var du ikke redd?

– Jo, jeg var mye redd. Det ble en slags trosprøve. I retrospekt burde jeg kanskje gått og fått litt hjelp. Å isolere seg og tro at man kan fikse alt selv, er ikke nødvendig alltid. Men hvis det hadde blitt snakk om antidepressiver og psykose og ulike behandlingsprogrammer, tror jeg at jeg kunne ha blitt veldig redd og forvirret.

Verdighet som mennesker

– Det grunnleggende er: hvis du har det vanskelig, så er det lov å spørre om hjelp. Vi er her for å være sammen, og det finnes folk som har kompetanse til å hjelpe. Og så drømmer jeg om en verden der man kan få mere komplementære behandlinger for ting som er komplekse. Depresjon er en beskrivelse av symptomer, som ikke bare handler om noe psykologisk, men om et helt menneske og hva slags kontekst det mennesket er i. Det er ikke sikkert at en psykiater har hele det bildet til å kunne hjelpe det mennesket gjennom det. Vi skylder vår verdighet som mennesker å gjøre noe ordentlig for å rette opp i det, før vi begynner å medisinere. Medisiner skal ha en plass, men jeg synes de skal komme langt ned på listen av hjelp, sier Støre.

Han mener det er en mangel på tilbud i samfunnet på tingene han driver med, å jobbe med pusten og kroppen.

– Du må være ganske frisinnet og åpen for å trekke til deg en sånn type behandler. Eventuelt desperat, he he. Mange av de som kommer til meg, er litt i det sporet. De har prøvd alt, uten at det funker, alle pillene og alle sykemeldingene.

– Du har sagt om deg selv at «det er lite igjen av den jeg trodde jeg var». Hvem var det, og hvem er du nå?

– Det handler om historiene vi forteller om oss selv om hvem vi er, hvem vi trenger å være for å være noen, eller for å få anerkjennelse og kjærlighet. Og være til nytte i flokken. Jeg var en vestkantgutt i et akademisk løp, med store ambisjoner om å komme meg opp og frem og bli noen, og skape noe.

Han tar en liten tenkepause.

– Hvem jeg er nå, er et komplekst spørsmål å stille en person med så stor åndelig interesse som jeg har. Men jeg trenger ikke først og fremst å yte for å kunne overleve, eller bli noen for å være noen. Mye av det jeg står for, er i grenseland for det man kaller åndelig praksis. Terapeutiske elementer hånd i hånd med selvransakelse, og en villighet til å gjennomskue hvor man ikke er sann med seg selv.

Øyeblikk på Jernia

– Det å ikke lyve for seg selv, kan være vanskelig?

– Min erfaring at du må ha noen som er dedikert til å bli kjent med deg og som kan si fra når du er ute og sklir. Men det er også noe man kan lære seg selv. Jeg kan dele noe …, sier han og tar en pause igjen.

–  Her om dagen hadde jeg veldig mye sorg, over personlige ting og klimaspørsmålet og en diskusjon jeg hadde hatt som gjorde at jeg var veldig lei meg. Så gikk jeg rundt på Jernia og hadde et øyeblikk hvor jeg stoppet opp, og skulle se om jeg virkelig klarte å anerkjenne at jeg var lei meg. Istedenfor at: Jeg er lei meg, men jeg skal bare ha den penselen så skal jeg komme meg videre. Jeg virkelig kjente på det. Og ble overmannet av panikk: Nå må du passe på! Hvis noen ser du er lei deg nå, så er du fucked! Det var et ganske merkelig øyeblikk, å stå der og betale blant malingspann og kjenne etterpå at jeg ikke var så lei meg lenger. At den sorgen var veldig blandet med skammen ved å vise følelser. For at noen vil tenke du er svak eller teit. For meg er det et eksempel på at det å ikke lyve til seg selv, er mulig.

– Er det skummelt å slutte å lyve?

– Det er ikke noe som er skumlere. Du er redd for hva sannheten ville gjort. Å lyve har vært for å overleve. Det har vært nødvendig på barneskolen eller fotballbanen. Ikke være en gutt som gråter eller en mann som er lei seg. Men så kommer det en fase hvor det mønsteret koster mer enn det smaker.

Tobarnsfaren tror likevel at mye av det vi opplever som barn og unge skal være vanskelig, fordi det er råstoff for en senere erkjennelsesprosess.

– Jeg er opptatt av å lære barna at emosjoner ikke er farlige og at man kan vise dem. Også jeg kan bli gæren av vrange barn. Men enkle ting, som å ikke si at fireåringen må gå på rommet fordi han er sint, er viktig. Fordi jeg har selv opplevd å måtte hente fram sinnet mitt fra en krok. Sinnet må brukes når noe ikke er bra for meg eller når noe er feil eller urettferdig. Det er ikke bare trygt å vise det, det er nødvendig.

Verdenen inni

Omgitt av grønne planter, myke tepper og matter, en gitar, små lamper, og et stort, mystisk bilde på veggen som forestiller et menneske med hele verdener av stjerner, sirkler, slanger og vesener i seg, ser Magnus Støre ut til å romme den største ro, der han sitter på bolsteren sin. Han mener bildet henspiller på det enorme potensialet mennesket har på innsiden, om vi vil, tør og vet hvordan vi kan bruke det på en god måte.

– Det krever en viss følsomhet. Og det skjer i tilfelle på bekostning av en kultur og et samfunn som på en måte bare overlever på hvor numne folk klarer å være.

– Det er ganske hardt sagt?

– Ja. Men intensiteten av livene vi lever er så stor. I det menneskene tar tak i seg selv og prøver å frembringe en større balanse, så blir sensitiviteten de opplever vanskelig å håndtere i et samfunn med høye lyder, raskt tempo og skarpe kanter. Det krever en enorm nummenhet å fylle en fjord med gruvemasser. Det krever en enorm nummenhet å gå til krig. Mens vi har ressurser til at alle skal være mette, glade og bli tatt vare på. •