Alene på nye måter

BBC-serien Industry handler stort sett om unge strebere i en storbank i City i London – så navnet er et paradoks. Dramaserien følger unge trainees, en slags lærlinger, som får sjanse til å vise om de duger. Konkurransen er sylskarp, og etter noen måneder må noen ut. 

Hvorfor fenget dette meg? Fordi skuespillerne jevnt over var gode? At det var et utvalg personer med mangfold i identitet og bakgrunn? Eller var det at Harper Stein, hovedrollen, er en spinkel jente med svart, krusete hår og lysebrun hud. Hun er både bløffmaker og superflink. Klarer hun seg? 

Trainee-gjengen er på overflaten gode venner. De fester, bruker narkotika og har sex. Kanskje er dyrkingen av forestillingen om vennskap og kjærlighet en måte å holde ut den iskalde sannheten på: Vissheten om at vi kun kjemper for oss selv når det kommer til stykket, ikke flokken. 

Har det alltid vært slik? Mange av dagens ungdoms besteforeldre jobbet jo faktisk i industrien, slik den nye boka Industribyen Moss av Paul Norberg forteller om. Titalls av ulike industriarbeidsplasser ga forutsigbarhet og en form for trygghet, helt annerledes enn unge har det i dag. Hvis du ville bli noe annet enn industriarbeider etter andre verdenskrig, kunne du ta høyere utdanning. Hvis ikke, fant du alltids en jobb i industrien. Det var ikke noe skamfullt ved det, tvert imot, du kunne tjene ganske bra og du kunne bli fagarbeider. Det var et fellesskap, som det ikke er noen grunn til å romantisere, for det innebar også en streng sosial kontroll. Men du visste at du var en nødvendig brikke i et maskineri. Det handlet om å løfte i flokk.

Løfter vi ikke i flokk lenger? Noen yrkesgrupper har det vel fortsatt slik, som ansatte på sykehus, eller slik sykepleierne hadde det under pandemien. Mens andre kan føle seg alene med sitt strev for å realisere drømmer. Ofte er målene høye, en naturlig følge av at samfunnet i flere tiår har predikert at «du er unik» og at det er opptil deg selv å få til det du vil.

– I dag skal alle liksom skape seg selv og lykkes, man blir en enkeltstående satellitt. Det kan føre til mer ensomhet og en sterkere følelse av utilstrekkelighet, sa forfatter Kristine Næss i et intervju med Magasinet Psykisk helse for fire år siden.

Mens Satya Doyle Byock, en psykoterapeut i New York, har skrevet bok om at unge i tjue- og trettiårsalderen oppsøker henne med en konstant følelse av at det er noe galt med dem. De er slitne, rastløse, motløse og ubesluttsomme, ifølge en artikkel i Aftenposten i august.

På gatene i byen går veldig mange alene. Det er et trekk ved vår tid som vi nesten har sluttet å legge merke til. Likevel er trangen til fellesskap og tilhørighet nok like sterk som før, selv om det får andre utslag. Se bare på publikummet på musikkfestivaler og store konserter. Man kan kjenne sterk glede over å ha en felles musikkopplevelse, og så ha behov for å trekke seg tilbake etterpå. Det er en sunn balanse.

Å være mye alene betyr ikke nødvendigvis at man er ensom. Det merket mange av oss under pandemien. Man fant veien inn til sitt eget sinn og møtte kjernen i seg selv. Det gjorde godt at alt ble avlyst en stund, man fikk tid til å tenke over ting i ro og mak. Men hva om vi ikke hadde hatt internett under nedstengingen? Da hadde nok mange følt mer ensomhet. 

Forfatter Kristine Næss sa også at når ensomhet blir en tilstand som styrer livet ditt, blir det et psykisk problem. 

Hver femte person føler seg ensom, ifølge forskning. Særlig er personer over åtti år utsatt for ensomhet, men også unge mellom 18 og 30. Sistnevnte aldersgruppe er den samme som psykologen i New York har skrevet om i boka Quarterlife: The Search for Self in Early Adulthood. Ellers viser en nylig publisert undersøkelse på NRK at så mange som 40 prosent av studentene føler seg ensomme. 

Når kommer egentlig ensomhetsfølelsen? Den kan like gjerne komme i et påtvunget fellesskap der man ikke føler seg helt tilpass. Hvis man må høre andre hevde seg med materiell velstand og status, og ikke kan svare med tilsvarende, kan man bli litt uvel. Alt er jo blitt en konkurranse, noe som også kan gjenspeile seg i lunsjpausen på jobben eller i vennekretsen. Kanskje sosiale medier som Facebook smitter over på hvordan vi opptrer i fysiske, sosiale sammenhenger? Mens gode samtaler som gir nye tanker og perspektiver, føles meningsfullt og gir ny næring. Etterpå orker man mer overflatisk skjermkontakt. 

Lege Ole Petter Hjelle har skrevet boka Det digitale dopet, som blant annet tar opp at dagens teknologi har som hovedmål å gjøre oss avhengige av sosiale medier. 

– Sosial bekreftelse, og det å føle at vi er en del av et større fellesskap, er et basalbehov for oss, som vi er villig til å strekke oss langt for å få. Får vi ikke denne bekreftelsen, for eksempel ved at ingen liker det vi har lagt ut i sosiale medier, føles det så smertefullt at det ofte kalles den «sosiale dødsstraff». Ikke rart vi er besatte på å jakte på likes og ikke klarer å la telefonen ligge etter at vi har lagt ut noe på Facebook. Vi er bekreftelsesjunkier, skriver han. 

Hjelle retter søkelyset mot at Facebook og andre sosiale medier brukes til å vise et glansbilde av livet.

Det er lett å tro at alle andre har det bedre enn oss når sosiale medier brukes som en målestokk, skriver han.

Det er som forfatter og journalist Lena Lindgren påpeker i boka Ekko: Vi blir styrt til å herme hverandre. Det kan man se når noen aktiviteter teller mer enn andre på sosiale medier. Var du på Øya-festivalen eller på jentetur i en storby, gir det flere statuspoeng enn om du dro på sykkeltur i marka med kjæresten. Sosiale medier er vår tids sosiale kontroll.

Trass i snakket om at alle har mulighet til å få suksess, mangler det altså ikke på muligheter til å føle seg som en looser. Harper Stein og gjengen i banken Pierpoint balanserer på en knivsegg mellom suksess og nederlag. Serien er så vidt innom hvordan det går med unge menn som ikke har noen fortrolige å snakke med når alt er i ferd med å rakne. 

Det er det mest skremmende å tenke på, at den dagen du ikke makter mer, kan det være avgjørende at du er blitt fortalt hvor du kan få hjelp. Ikke alle vet at man kan gå til legevakta, eller til fastlegen, og ikke alle er i stand til det heller, uten hjelp fra en man stoler på. 

Det skremmer nok de unge i Industry også, at en dag vil de trenge en ekte venn. •

BBC: Industry  (2020 –) HBO Max, 2 sesong, august 2022.

Andre kilder: Ole Petter Hjelle: Det digitale dopet. Hvordan bli kvitt skjerm­avhengigheten, Kagge forlag, 2022. Peder Kjøs: Alene, Vigmostad Bjørke, 2020. Lena Lindgren: Ekko, Gyldendal, 2021. Paul Norberg: Industrieventyret i Moss, Norberg kommunikasjon AS, 2022.