Å bli mor ble ikke som de hadde sett for seg

– Det var mye som ble vanskelig, jeg følte meg fryktelig svak. Uten hjelp, kan det nok hende at det hadde utviklet seg til en mer alvorlig depresjon, sier Miriam Rindal Opsal (38). Hun sitter på kjøkkenet i Åpen barnehage ved Østensjø helsestasjon i Oslo sammen med Martine Nuth-Ruud (33). Babyene deres veksler litt på å sove og die. I rommet ved siden av sitter resten av gjengen i Bluesmothers og deler erfaringer – en lavterskel samtalegruppe for kvinner som opplever psykiske vansker etter svangerskap og fødsel. Martine og Miriam vil gjerne fortelle om hvordan det er å bli nedstemt, i en periode i livet da alle forventer lykke ved å få et barn.

Desperat trøtt

For Miriam er støtten på helsestasjonen tilstrekkelig. For Martine er det tyngre. Hun går til samtaler på distriktspsykiatrisk senter (DPS). Babyen ved brystet er hennes andre barn. Det første ble født rett før korona-pandemien stengte ned Norge. Men begge hadde forestillinger om hvordan det ville bli å bli mor, som ikke stemte med virkeligheten de møtte.
– Det gikk bra med oss helt til Norge stengte ned. Datteren vår sov dårligere og dårligere. Jeg ble desperat trøtt – alt dreide seg om å sove. Samtidig ble det klaustrofobisk, med bare så og så mange kontakter vi kunne ha. Det var ingen støtte å finne noe sted. Jeg ringte samboeren ti ganger om dagen. Jeg meldte fra til helsestasjonen, som sa de skulle henvise meg videre til psykolog. Men det skjedde aldri, forteller Martine. Belastningene på henne og mannen ble stor, da flere i nær familie fikk alvorlig sykdom. Da hun var tilbake i jobb, fulgte flere sykemeldinger. En ny graviditet fulgte, og Martine fikk en hjertesykdom knyttet til svangerskapet. Denne gangen kjente hun igjen symptomene på depresjon fra forrige gang.
– Nå ble jeg godt fulgt opp av helsestasjonen, og jeg ble henvist til DPS. Dagen før jeg fødte, fikk jeg beskjed om at jeg hadde høy prioritet der.

– Skjønte andre rundt deg hvor alvorlige problemer du hadde?

– De så at det var tungt med lite søvn, men koblet det ikke til depresjon. Svigerfar døde, og det ble mye å håndtere. Det ble ikke plass til meg, sier Martine.
Miriam legger en sulten baby til brystet og det ser fredelig og naturlig ut. Men slik var det ikke i starten:
– Min fødselsopplevelse var god, men da jeg kom til barselhotellet var det manglende oppfølging og motstridende råd. Det ble feil sugestilling fra start, og veldig vondt. Jeg fikk beskjed om at det «skulle» gjøre vondt. Til slutt klarte jeg ikke smerten lenger, og vegret meg for å amme. I stedet måtte jeg pumpe hver tredje time. Det ble et regime preget av konstant spenning, så jeg fikk ikke sove. Jeg skulle sove som på kommando, og da lå jeg bare og vred meg. Jeg var så opptatt av å gjøre alt riktig, at jeg loggførte egen søvn.

– Hvor mye ble det?

– To timer i døgnet over et par uker. Aldri mer enn en time om gangen. Jeg fungerte på et vis, på adrenalin. De andre sa det virket som om jeg var høy. Jeg lå våken, sto opp for å rydde og jeg skrev opp ting jeg var redd for å glemme.
Det gikk en og en halv uke før Miriam orket å legge datteren til brystet igjen. Hun fikk hjelp av jordmor på hjemmebesøk, men melkeproduksjonen var på etterskudd. Det var bare nok melk til at hun kunne amme 50 prosent, så barnet fikk morsmelkerstatning i tillegg. Miriam opplevde et jag mot å kunne fullamme.
– Jeg merket at jeg ble litt sint, at jeg var blitt frarøvet det fine ved ammingen. Alt ble mekanisk. Det ble så liten tid til å få kontakt med henne. Da mannen min skulle tilbake på jobb ble jeg redd. Jeg sa: «Jeg kjenner jo henne ikke!» Det hadde gått ut over tilknytningen, sier Miriam. Minnet om hvordan det føltes, får tårene til å strømme.

Gått gjennom et traume

Miriam ble fanget opp av helsesykepleier. «Det høres ut som om du har gjennomgått et traume», sa hun til barselkvinnen.
– Det var godt å få pratet om det som var skjedd, og bli møtt med forståelse. Jeg hadde tre-fire samtaler med familieterapeut på helsestasjonen i tiden som fulgte. Etterpå fikk jeg informasjon om dette tilbudet, Bluesmothers.

– Hvordan hadde du det i denne tiden?

– Bare å gå ut døra var belastende. Å møte forventningene til hvordan jeg håndterte å få et barn. Jeg var veldig nedstemt. Den støtten jeg får her, er god og riktig. Det er naturlig å snakke om det som er vanskelig i Bluesmothers.
Begge kvinnene opplever at samtalegruppa representerer noe positivt, midt i alt det som er vanskelig.
– Den preges ikke av tristhet, men heller en varme. Vi kan vise følelser, sier Martine. Hun forteller at hun ble blind for seg selv da alt ble vanskelig.
– Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg at jeg ikke selv så at jeg var såpass langt ute som jeg var, jeg forsto ikke egne symptomer. Det var bare så himla vanskelig. Det er jo bare babyen du ser. Og du trenger så veldig at noen bare holder den babyen i to minutter. Men jeg pushet aldri på hva jeg trengte. Det var helsestasjonen som tok kontrollen, og sa: «nå trenger du nok hjelp». Det setter jeg stor pris på. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å si det selv.

Få bort skammen

For Miriam har de tunge tankene etter hvert fått en mer eksistensiell karakter:
– Man mister seg selv litt. Fra mangel på søvn og tilknytning, er det nå mer sånn: «hvem er jeg nå?» Jeg var vant med å være en «fikse selv»-type, en som handler.
– Samfunnet forventer at du skal være slik, sier Martine, – det er normen. Du hører om kvinner som sier: «Jeg har født fire barn uten problemer» og «Dette har kvinner klart i alle år». Vi skal bare klare det, sier hun.
Begge føler seg heldige som soknet til en helsestasjon der beredskapen rundt psykiske vansker blant fødekvinner er høy.
– I andre kommuner og bydeler er det ikke sikkert at de har verken personell eller nok fagkompetanse til å hjelpe, sier Miriam Rindal Opsal. Tilbudet om mestringsgruppa Bluesmothers ble viktig for henne, og hun har skjønt at hun trenger å snakke om det hun har opplevd.
– Det er mulig jeg har vært mer åpen enn det som er vanlig? Folk har kanskje ikke vært helt forberedt på, når de har spurt om det gikk bra, at jeg har svart: «Nei, det går faktisk ikke særlig bra». Jeg har ikke fått til å late som om det har gått bra. Jeg tenker at det er viktig at vi prater om det. Jeg vil heller ta litt livet av den skammen. •