Skolevegring: – Vær åpen, be om hjelp

Da læreren sa fra om et fravær som begynte å bli stort, skjønte Sindre Holme at han måtte ta det på alvor. Han tok kontakt med skolen, helsesøster, Barne- og ungdomspsykiatrisk poli­klinikk (BUP) og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

– Etter hvert er det et stort apparat og da får man hjelp, forteller Holme.

– Men man tror gjerne at skolevegring kan løses ganske fort. Sønnen min var ni år gammel da det begynte. Da er man i en alder man kanskje ikke forstår helt selv hva man sliter med. Som forelder må man hjelpe barnet med å sette ord på hva det er.

Sindre Holme råder alle til å ta problemet på alvor, og planlegge litt framover.

– Snakk med arbeidsgiveren din, si at du kommer til å trenge mye hjelp fremover nå. Kanskje du kan ha hjemmekontor hvis det er mulig, fortell at du kommer til å trenge avlastning. Jo flere som vet om det, jo mer forståelse får du, og jo mindre dårlig samvittighet trenger du å ha. For er det noe foreldre med skolevegrere får, så er det dårlig samvittighet.

– Hva kommer den av?

– Det er en forventing om at skole er selvsagt. Klarer du ikke få barnet ditt på skolen, er du en dårlig forelder. Man skammer seg. Forbered personer rundt deg og omsorgspersoner som barnet kjenner på at du kan trenge hjelp.

Tiden barnet er hjemme fra skolen, kan likevel brukes for­nuftig, forteller Holme.

– Bruk den tiden til å bygge opp tilliten. Når barn er kjempe­redde for å gå på skolen, hjelper det å vite at du er der for dem. Da er det i hvert fall noe trygt i hverdagen. Snakk om problemet. Få barnet til å si hva som er vondt. Øv på den ut­fordrende situasjonen. Lag en rebusløype eller lag noe gøy av den vanskelige veien til skolen. Skap en trygghet, slik at de kanskje klarer den store utfordringen litt bedre.

Sjekk med andre

– Snakk med foreldre til venner av barnet. Ofte fungerer barnet godt i andre settinger, sier Sindre Holme.

– Hva er ditt råd til barn som ikke klarer å gå på skolen?

– Snakk med en voksen som du stoler på. Det er ikke alltid det er en mamma eller pappa, det kan være en onkel eller tante, bestemor eller noen andre. Det er viktig at noen voksne får vite hva det er, ellers kan de ikke hjelpe deg.

Holme understreker at voksne som opplever skolevegring ikke bør innta offerrollen selv.

– Man føler det er urettferdig, man får ikke gått på jobben, og legger skyld på barnet. Det vil bare gjøre det vanskeligere for barnet.

– Det kan ta tid å få hjelp av skolen?

– Verden faller litt sammen når man får et barn som ikke går på skolen. Det er ikke et tema en gang. Derfor er det viktig å begynne å snakke om det man kan snakke om. Finn ut hva barnet kan gjøre, og begynn med det. Lag en pakke: Sammen klarer vi å skape en trygghet.

Hentet fra brosjyren Fakta om skolevegring utgitt av Rådet for psykisk helse 2018 med støtte fra Extrastiftelsen.