HiT for livet – trening som medisin
Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse
Forskning viser at når vi tilbyr høyintensitetstrening til pasienter med samtidig rus- og psykisk lidelse (ROP-pasienter) vinner de leveår og rustes til et bedre og mer produktivt liv.
Brukerplan regner rundt 6000 mennesker inn i denne gruppen. De er spredd over hele landet, og får et svært varierende tilbud preget av lav investering og tilfeldig engasjement. Merkelig nok har de i dag ingen garanti for å få tilgang på dette enkle, evidensbaserte og billige treningstiltaket, selv om forskning viser at det har formidable effekter. Føringer om at tiltaket skal på plass, og et system for utrulling glimrer fortsatt med sitt fravær.
Enorme gevinster
Høyintensitetstrening (HiT) er blitt en velkjent treningsform, som de aller fleste treningssentre tilbyr på gruppetimenivå. Det er også blitt introdusert inn i behandling som ett av flere tilbud til pasienter innen både somatisk og psykisk helse. Ved opptrening av hjerteopererte brukes blant annet trening med moderat til høy intensitet som metode, og det er en av flere treningsformer under og etter kreftbehandling.
Men det er én gruppe som har spesifikk gevinst av at nettopp denne treningsformen blir en fast del av behandlingstilbudet. Der hvor dette tilbys som en integrert del av behandlingen, som for eksempel ved St Olavs hospital, viser det seg at pasienter innlagt ved klinikk for psykisk helse og rus har en fysisk tilstand som tilsier en alder som er 10-30 år eldre enn deres faktiske biologiske alder. Ved å få denne type trening individuelt tilrettelagt og som en del av behandlingen bedrer de sin fysiske helse, og kommer raskt på nivå med den øvrige befolkningen. Treningsprogrammet gjennomføres faktisk i løpet av kun åtte til tolv uker fire ganger fire minutter, tre ganger i uka. Det krever altså kun 120 minutter i uka og en viss struktur og plan for gjennomføring.
Aktivering av egne ressurser
Innenfor trening og fitness finnes det mange veier til mål. HiT er en nøye utviklet serie konvertert til en behandlingsform vi vet virker og hvor vi har evidensgrunnlaget på plass for ROP-pasientene. Når vi vet at man på under tre måneder opparbeider seg et lengre liv og et bedre utgangspunkt for gode år, anser vi dette som en helt nødvendig investering i et felt som sårt trenger ambisjoner og satsing.
HiT er en kraftfull intervensjon med betydelige helsefordeler, og gevinsten er stor på både individ- og samfunnsnivå. Tapte leveår og redusert funksjon rammer ikke bare den enkelte, men familier og relasjoner. ROP-pasienters egne ressurser aktiveres langt mer effektivt når de gjennomfører HiT, og øker evnen til å stå i jobb, være foreldre og medmennesker. Hvis vi systematisk kan tilby HiT vil vi sette langt flere i stand til å ivareta disse nøkkelfunksjonene i eget liv. De vil klare seg bedre. Lengre. Og samtidig bidra til en høyere produktivitet i samfunnet.
Nyansere mellom spesielle og generelle behov
Vi har lange kunnskapslinjer om hvordan fysisk aktivitet og trening påvirker helsa. Trening i generell forstand bidrar til å redusere symptomet på en rekke lidelser. Resultatene fra flere analyser viser at effekten av trening på reduksjon av depresjonssymptomer er like stor som medikamentell behandling. Den generelle befolkningen (20-85 år) blir mindre aktive med årene og vi bruker 60% av vår våkne tid i ro. For den generelle befolkningen vil vi, ved å øke tiden i fysisk aktivitet med 9 minutter, ha en økning i fysisk aktivitet som tilsvarer myndighetenes mål for 2035. Da snakker vi om alt fra lav til moderat til høy intensitet. Alt er bedre enn sofaen, og det skal lite til. For ROP-gruppen må det flere kluter til.
Vi må nyansere debatten som handler om at all fysisk aktivitet er bra. Faktum er at vi har belegg for å si at HiT har en betydelig effekt på den somatiske helsen til ROP-gruppen ordinær trening og aktivitet ikke kan skilte med. HiT krever litt mer enn en tur i parken, men det vil utløse store ressurser for alle involverte samtidig som det koster lite å implementere. Vi mener vi at vi ikke har råd til å la være.
Hva skal til?
Til tross for kunnskapen, er ikke dette tilbudet integrert som en del av behandlingen i rus- og psykisk helsefeltet. Vi ser at det er en bevegelse og at noen helseforetak har valgt å satse på dette, men mange pasienter får aldri tilbudet. Konsekvensen kan bli et kortere liv og langt lengre sykdomsforløp. Per i dag gjøres det lite for å sikre et nasjonalt tilbud til gruppen, selv om det på papiret er en prioritert gruppe. Opptrappingsplanen for psykisk helse har ikke bare lagt opp til at levealderen skal økes, men at avstanden til resten av befolkningen skal kortes inn. Uten relevante tiltak ser vi da på et luftslott.
