Det er gøy å være glad!

Mange barn gleder seg til å begynne på skolen. Det er også denne forventningen de møter hos voksne. Hva med barna som ikke er glade?

Barnetegning av barn som gråter store tårer
(Illustrasjon: Shutterstock)

Fra barna springer gjennom porten i barne­hagen og gjennom den eviglange sommeren, møter de den ene voksne etter den andre som spør; ja gleder du deg til å begynne på skolen nå da? Egentlig har de ingen forutsetninger for å kunne svare på dette, de færreste barn aner hva de går til. Landets seksåringer har nylig satt seg ved pulten for å starte sin reise til det å bli et gagns menneske. Jeg er usikker på hva som ligger i dette uttrykket, men jeg vil uansett at vi skal vende vår oppmerksomhet mot noe som jeg tror vil kunne virke kontraproduktivt i denne prosessen, nemlig voksnes oppfordring til barna om å føle bestemte følelser. Dette er særlig relevant med tanke på den bejublede og kritiserte nykomlingen livsmestring i skolen.

Med Reform-97 ble barn helt ned i femårsalderen plassert ved skolepulten. Det ble vektlagt at barna fortsatt skulle få være barn, leken skulle med dette inn i skolen. Slik ble det ikke i praksis. Første klassetrinn ble raskt en arena for målstyrt læring, som skal kunne etterprøves og vurderes i ulike skjema fra dag én. Fra første dag får barna beskjed om at når læreren klapper den kjente regla «en, to, tre – nå kommer en beskjed», så forventes det at alle har blikket festet på læreren og hendene i fanget. Jobbes det på «rødt lys» skal alle de små livlige kroppene som kribler, og hodene som bobler av vidunderlige, tøylesløse tanker – ha fullt fokus på skolearbeidet. De fleste gjør som de blir bedt om, for de vil jo ikke skuffe læreren sin.

De fleste småbarnsforeldre har sett sine episoder av Karsten og Petra. Den mest gjennomgående vignetten i tv-serien har følgende repeterende vers: «Ingen sure miner, det er gøy å være glad.» Hva med barna som ikke er glade? Vi vet jo at det er mange som ikke trives på skolen, og hvilket budskap er det egentlig vi sender disse barna som allerede bærer på vonde følelser? Fake it til you make it? Hva tror vi i så fall er den langsiktige konsekvensen av denne tilnærmingen? Vi vet at følelser som oppstår i kroppen faktisk må få føles for at vi skal kunne komme videre i prosessen på en god måte. Barna har også et grunnleggende behov for at trygge voksne anerkjenner følelsene deres. I motsatt fall ender de gjerne opp med å kjenne seg feil.

Ane Hjorth Guttu har laget filmen Frihet forutsetter at noen er fri (2011). Hovedpersonen Jens på omkring åtte år har en kroppslig rytme som ikke passer inn i skolens institusjonaliserte og velordnede struktur. Han har mye fysisk energi og et intellekt som motsetter seg kjedsomhet. Jens vil ikke følge flokken, han vil ikke følge reglene, han vil ikke følge klokka og han vil ikke følge ordre. Hele han protesterer, men det finnes ikke noe rom for denne protesten. På skolen er det ikke en gang lov til å bli sint. Jens forklarer selv i filmen at han har veldig store problemer med skolen. Men hvem er det egentlig som eier disse problemene? Er det Jens eller hele samfunnet? Jens synes regler er noe dritt, særlig de dumme reglene. Når han stiller spørsmålstegn ved en regel, får han til svar at «sånn er det bare.» Da blir han sur, og bryter samtidig «regelen» om at det ikke er lov å bli sur.

På tavla første skoledag listes det opp trivselsregler; sitt i ro, kom i tide, og dessuten – smil! Kanskje har du nesten ikke sovet i natt fordi hjemmet ditt var preget av bråk og fyll, kanskje opplevde du at ingen ville leke med deg der ute i friminuttet, kanskje savner du barne­hagen eller foreldrene dine så det kjennes ut som om du har en stein i magen – men du, prøv å ha i mente at det er gøy å være glad. Dora Thorallsdottir er relasjonsterapeut og arbeider med emosjonell intelligens. Hun er opptatt av hvordan vi i vårt samfunn er livredde for følelser. Alle de vanskelige følelsene: sorg, redsel, sinne, ensomhet. I mange generasjoner har følelser vært et ikke-tema. Dette gjør noe med oss. Vi lærer å bite tenna sammen, skrur av følelsene våre, og fra­kobler oss slik deler av oss selv. Når barn lærer seg at det ikke er plass til deres ulike følelser, lærer de seg heller ikke en måte å møte dem på som voksne. Og et mangfold av følelser skal vi saktens alle møte. Aksepterer vi derimot barnas og våre egne følelser, så bli vi stand til å ha en indre dialog som hjelper oss å bearbeide dem. Kroppen vår er genial. Den kan avreagere og med dette sørge for at ikke traumer setter seg i kroppen. Legger vi lokk på følelsene derimot, så fester de seg i kroppen, og gjør oss ofte fysisk syke.

Som lærer kom jeg selv en dag på jobb og hadde hatt en morgen som resulterte i en klump av vonde følelser i magen. I garderoben falt blikket mitt på plakaten som skulle fortelle oss ansatte hva vårt arbeidsmiljø skal være preget av. «Første bud er raushet». Dette ut­dypes med: «Vi møter hverandre med godt humør og er positive mot kolleger.» Hva om vi ikke er i godt humør da? Hva om alt vi trenger, er å lette på trykket til noen som kan tåle oss?

Livsmestring høres ikke dumt ut å satse på i samfunnsinstitusjonen som favner flest. Men om dette dreier seg om nok en metode, fremfor noe som vil kunne prege selve tilnærmingen vi har til elevene, så er jeg skeptisk. I bunn og grunn, så har jeg større tro på at en reversering av 6-årsreformen, og utrenskning av begreper som læringstrykk, vil føre til langt mer livsmestring i praksis. •

Tonje Jacobsen-Loraas er lektor og sosialantropolog

Vipps 12137