Inn for landing på Tromøy

– Det var en stor glede og lettelse over at jeg ikke var alene i verden

Bilde av vaskerom på barnehjem i Vietnam.

barnehjem

Å oppsøke røttene og barnehjemmet hun kom fra i Vietnam, førte til en tøff indre prosess for adopterte Line Buer. Hun måtte finne en ny identitet som norsk adoptert, men også integrere savnet etter sin vietnamesiske side.

(Foto: Liz Buer)

Tiden har gått siden Line, kusinen min fra Saigon og Fevik, kontaktet meg første gang for å fortelle om gruppen av adopterte fra Vietnam. Siden har jeg lært henne bedre å kjenne, og har forstått at hun er mer enn en Buer. Vi har vært i Vietnam sammen, og hun har knyttet tette bånd til andre med samme bakgrunn.

En dag reiser jeg til Arendal for å besøke henne på gulrotgården i sjøkanten på Tromøy, der hun lever sammen med Øystein. Aspargesene stikker opp av jorda, og den gule, myke valpen Shivas går i beina på henne hele dagen.

Da jeg var på Tromøy sist, var det store eksistensielle spørsmål som tumlet rundt i Line. Hun forklarer det som at hun hadde vært i kjelleren, og på det tidspunktet prøvde å finne en vei opp igjen – da hun begynte å få kontakt med andre vietnambarn. For den første reisen til Vietnam med familien førte til en indre rystelse.

– Da jeg kom tilbake til Norge etter den første turen, skjønte jeg at jeg kom fra Vietnam, intuitivt og identitetsmessig. Så skulle jeg hjem til Norge. Er det «hjem», liksom? Jeg ble veldig splittet følelsesmessig. Og jeg fikk en veldig ensomhetsfølelse. Barna var der ikke lenger, for de er store. De er veldig lite konkrete de følelsene, det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg var lei meg. Det var vanskelig for mannen min Øystein å håndtere. Det var jo ingen som hadde forlatt meg, og ingen som hadde dødd. Da jeg fikk kontakt med andre adopterte, var det en stor glede og lettelse over at jeg ikke var alene i verden. Det var det andre som følte også.

– Jeg håper det har gjort godt for mange at vi har fått kontakt, men det har nok gjort vondt for noen også. Det er så mange momenter som kommer inn. Identitet og lojalitet til adoptivforeldre. Jeg har aldri villet svikte mine adoptivforeldre. Mamma har nok vært redd for å miste meg. Når noen går rundt og er redd for å miste deg, da blir du redd for hva du sier. For foreldrene mine kunne jeg ikke legge skjul på at det var en drittøff prosess. Det gjaldt å sikre de trygge følelsene med at jeg ikke kom til å stikke av, at de aldri kom til å miste meg.

Line ser tilbake på den intense første tiden, da de adopterte fra Vietnam samlet seg til en gruppe.

– På det første treffet på Gardermoen ble det en stor gjenkjennelsesglede. Det ble som massesuggesjon, veldig mye. Nå føler jeg at jeg har kommet mange lange skritt lenger. Jeg har heller ikke det behovet for å treffe de andre adopterte like mye. Vi har hatt hver våre liv helt til vi ble en adoptert gruppe, og de livene er travle og fylt opp.

Hun tenker seg om, på hva gruppa representerer for henne nå:

– Det føles sånn: Det er fint at vi har hverandre, at jeg er der for de andre, og at hvis det er noe, kan jeg henvende meg til dem. Tidligere jobbet jeg med å integrere det vietnamesiske i meg. Nå er jeg ikke så opptatt av det lenger. Det har noe å gjøre med at jeg er blitt ærligere med meg selv. At jeg er mer åpen i forholdet til andre. At jeg nå sier rett ut til folk jeg ikke kjenner, at jeg er adoptert fra Vietnam. Det kunne ikke skjedd for noen år siden. Er det ikke noe som heter å stå for den du er? Det er ikke så kaotisk som for to år siden. Og det er takket være hjelp og en omsorgsfull familie.

– Hvordan går det med flinkheten din?

– Den er blitt en del av personligheten min. At jeg er en perfeksjonist kan være plagsomt for omgivelsene. Men det er sånn jeg er. Gjør ting fullt og helt, ikke stykkevis og delt! Det er jo ikke for å oppnå noe eller tilfredsstille noen.

Bilde av Line Buer

Speilbilde

Som adoptert måtte Line Buer lære seg å se seg i speilet på nytt.

(Foto: Håvard Bjelland/BT)
«De er veldig lite konkrete de følelsene, det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg var lei meg.»

– Før knyttet du det til at du måtte fortjene å være her i Norge?

– Det har jeg snakket mye med mamma og pappa om. Og jeg har prøvd å legge det på hylla og tenke litt mer rasjonelt på det. Det var jo ikke jeg som ba om å få komme hit.

– Tenker du på dine biologiske foreldre av og til?

– Ikke så mye annet enn at jeg har snakket med familien om forskjellige scenarier av hva som kan ha hendt den gangen. Døde de i bomberegn? Var det for mange barn i familien? Var det en enslig mor?

– Du er ikke av dem som vil lete etter familie?

– Nei. Jeg har ikke ork til sånt, jeg er en såpass utålmodig sjel. Hvor skal man begynne, liksom? Jeg respekterer dem som har det behovet, det er noe med røtter, for noen er det en sterk indre kraft i det. Jeg tenker det er en grunn til at man havner på barnehjem. Psykologen sa til meg: «Tror du ikke det at du ble gitt til et barnehjem, er noe som ble gjort med kjærlighet og omsorg?»
Jeg vet, som mor, at det å gi fra seg barnet sitt, det er fryktelig.

Da sønnen min Nikolai ble født, var det noe i veien med urinveiene hans. Ikke noe alvorlig, men han måtte på Rikshospitalet. Vi ble innkvartert i noen gamle leiligheter like ved, et guffent sted. Det var helt forferdelig, det var noe grunnleggende. Han var ikke hos meg, og jeg kjente sterkt på adskillelsen. Hva gjorde det med Nikolai at vi ikke var sammen? Min biologiske mor kan ikke ha hatt det greit med å gi bort barnet sitt.

– Hvis det var lett å finne noen, ville du gjort det da?

– Selvfølgelig. Da hadde vel nysgjerrigheten tatt overhånd. Det er nok en liten skepsis og angst der også, for det ukjente. Vi mennesker er opptatt av å være i komfortsonen. Det ukjente ligger og svever på utsiden.

Det blåser en kraftig vind rundt huset på Tromøy, det knaker i plankebordene. Sommeren er treg i år. Øystein venter utålmodig på varmere dager og netter, så gulrøttene kan vokse seg store og sendes ut til butikkene. I stua er det lunt. Tante Tittis frodige keramikkdukke i fargesterke silkeklær svever i tråder i taket i hjørnet, slike vakre ting har hun laget hele livet som kunsthåndverker. Mange i familien har en sånn hengende hos seg. De har ingen nasjonalitet, de dukkene. Det er som om de stråler ut en eller annen universell menneskelig skjønnhet.

I et annet hjørne av stua har Line samlet ting fra Vietnam, noen skåler, et brett og noen skjell hun har plukket på stranden i Na Trang.

Øystein kommer inn med smaksprøver på bondens hjemmebryggede øl: IPA og pils.

Line sier:
– Den siste turen til Vietnam, det ble litt som å avslutte et kapittel. En lang reise på mange måter, og bokstavelig talt. Nå trenger jeg å lande her. •