Barnefattigdom og psykisk helse i dyrtid
En skamplett i politikken
Økende barnefattigdom har de siste 20 årene vært en skamplett i norsk politikk. Selv om tiltak og politisk velvilje har florert, har effekten vært minimal. Det var først i 2021, da barnetrygden for barn under seks år økte, at tallet gikk noe ned. Vi snakker om en nedgang på 0,4 prosent. Ved siste måling vokste fremdeles over 11 prosent av barn i Norge opp i en fattig familie. Det betyr at vi i snitt har to til tre elever i hvert klasserom som lever i en familie med dårlig råd. Hvordan den privatøkonomiske krisen vi nå er inne i vil påvirke statistikken, vet vi foreløpig ikke. Så langt er det ingenting som tyder på at det blir færre fattige barn i Norge i tiden som kommer, og vi savner målrettede strakstiltak som kan forebygge risikoen vi løper knyttet til disse barnas psykiske helse og følelse av mulighetsrom.
De rikeste er de friskeste
Ulikheter i helse og livskvalitet er nært knyttet til de sosiale forholdene barn og unge vokser opp i. På befolkningsnivå ser vi tydelige negative helsekonsekvenser for barn som vokser opp med dårlige levekår og knappe ressurser. Barna har blant annet større risiko for psykiske plager og lidelser. En studie fra FHI i 2021 viser at barn av foreldre med aller lavest inntekt har hele tre til fire ganger så høy sannsynlighet for å bli diagnostisert med psykiske lidelser, sammenliknet med barn av de aller rikeste foreldrene. Det er særlig ADHD, angst og depresjon som har overhyppighet, men alle psykiske lidelser var her vanligere blant barn med foreldre med lav inntekt, enn hos barn fra høyinntektsfamilier. Unntaket var spiseforstyrrelser hos jenter, som oppstår uavhengig av inntekt. Den laveste forekomsten av psykiske lidelser finner vi blant jenter med de rikeste foreldrene.
Få ressurser, høy risiko
Det er altså en uløselig binding mellom ressurssituasjon og risiko. Det er et faktum at unges psykiske helse på befolkningsnivå påvirkes negativt av å vokse opp i en familie med dårlig råd, og at disse ungdommene i snitt oppnår lavere utdanning og svakere tilknytning til arbeidslivet. Det er vanskelig å si når i livet fattigdommen har størst negativ effekt på den psykiske helsa, da levekårene henger sammen med så mange andre utviklingsfaktorer. Hvis du er fattig i oppveksten vil du eksempelvis oftere bli mobbet, stå utenfor ulike aktiviteter og ha foreldre som er utsatt for belastning og stress i en grad som kan påvirke omsorgen de er i stand til å gi. Dårlig økonomi er også en risikofaktor for vold og overgrep. Dette er livshendelser som på ulikt vis blir med deg videre i livet og som kan manifestere seg svært individuelt.
Hjelp kan kjøpes
Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt, og sammenhengen nederst i inntektshierarkiet er sterk. De med dårligst råd har det verst. Pasienter med mye penger får raskere og bedre hjelp fordi de kan betale seg bort fra ventetid ved en rekke problemer. Har man behov for behandling vil det altså være lettere å få den i rett tid om du kan betale for hjelpen. Helsekompetanse og systemforståelse hos foresatte vil også gi langt mer beskyttelse for barn, og i som kjent sitter denne kunnskapen som oftest bedre i de øvre sosioøkonomiske sjiktene. I et samfunnsperspektiv vil man få mindre og tregere hjelp jo lavere inntekt man har.
Fattige foreldre har fattige barn
Barn skal ikke ha inntekt. Derfor må medisinen bli flere folk i arbeid og stønader man kan leve hele liv og ha familie med. Her trenger vi et taktskifte i politikken. Vi mener at vi i fremtiden må legge opp til mer langsiktige og forpliktende løsninger for å skape arbeidsplasser som gir tilgang på sosiale relasjoner, identitet, personlig vekst, økonomisk trygghet og andre helsefremmende ressurser. Dette er en direkte investering i psykisk helse både for barn og voksne. Tiltak som gratis fritidsaktiviteter, utstyrssentraler, åpne møteplasser som fritidsklubber og utdanningsloser er bra og bidrar til å skåne barna for konsekvensene av foreldrenes økonomiske situasjon, men dersom ikke foreldrene hjelpes ut i arbeidslivet til stabile inntekter vil oppveksten i barnefattigdom bli vesentlig dårligere enn den kunne ha vært. Den treffsikre hjelpen for barna kommer der den er en del av en pakke som ser helhetlig på situasjonen.
Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
