Elisabeth Wurtzel - Prozac Nation

New York: Ti år gammel var hun et oppvakt og strålende barn med lovende fremtid. 12 år gammel tok hun sin første overdose. Nå er Elizabeth Wurtzels selvbiografi, Prozac Nation, kommet på norsk. - Da jeg var 13 år var jeg ganske ulykkelig. Men hvem kunne si at det var en alvorlig depresjon og ikke bare vanlig tenåringsproblemer? Det var først da jeg begynte på Harvard at det ble klart at jeg var alvorlig syk. Heldigvis har jeg alltid ønsket å bli bedre, og klart å be om hjelp. Men det tar tid og krever store anstrengelser, det er ikke så lett å klare det når man er ung, forteller den amerikanske forfatteren Elizabeth Wurtzel (31) . Hennes memoarer, Prozac Nation - ung og deprimert i USA, skrev hun som 27 åring. I boken forteller hun historien om seg selv: en liten og ulykkelig, skoleflink jødisk pike i New York, som vokste opp mellom skilsmisseforeldre, og som var meget deprimert under oppveksten. Hun skriver rått og nådeløst om sine nærmeste og seg selv, sine selvmordsforsøk og om hvordan depresjonen utviklet seg. Hun viser depresjonen frem i boken slik at den river i leseren, og nesten ikke er til å holde ut. Nå er boken oversatt til mange språk, depresjonen hennes har fått gjenklang i mange land. Prozac Nation er også filmet med Jessica Lange i rollen som moren og Christina Ricci som Wurtzel. Filmen kommer til neste år. - Boken lever sitt eget liv, det er nesten som om den er skrevet av noen andre enn meg. Min mor har ikke lest den, min far snakker jeg aldri med, og de andre slektningene mine behandler Prozac Nation slik de behandler sykdommen min - som om den ikke eksisterer. Min mor kommer nok aldri til å lese Prozac Nation, og det forstår jeg. Det er altfor vanskelig for henne. Hun leser ikke så mye av de andre tingene jeg skriver, heller. Når jeg besøker henne i Florida, snakker vi ikke om personlige ting. Vi er sammen for å feire de jødiske høytidene.

Elizabeth Wurtzel var en av de første som begynte å eksperimentere med legemiddelet Prozac da det kom på markedet for over ti år siden. Og hun regner med å bruke antidepressiva resten av livet. Men selv om hun sakte men sikkert har lært seg å leve med sykdommen, så vet Wurtzel aldri når den slår henne ut. - Når jeg først er så syk, er jeg glad for at jeg lever nå. Det finnes så mye bra forskning, og mange gode medisiner som ikke var tilgjengelig tidligere. Det er ingen grunn til å lide alene lenger. Den lille kroppen hennes forsvinner nesten inni en grå, tykk jakke, og buksene henger slapt rundt bena. Hun minner ikke mye om den glamorøse Elizabeth Wurtzel jeg har sett pryde omslagene til bøkene hennes. Etter mange forsøk på kontakt møtes vi til slutt på hennes stamkafe, Kitchenett, langt nede på Manhattan i New York. Her serveres det varm suppe med brød og kaffe i alle varianter. Bordene er enkle og slitne, og trestolene inviterer ikke til å sitte for lenge. Elizabeth Wurtzel bestiller det hun pleier å spise; eggerøre og bacon med et lite stykke ristet loff, - og pirker i maten. Hun er ikke frisk sier hun, er svært blek og kjenner seg ikke helt opplagt, men kommer likevel for å snakke med Psykisk Helse. Til forskjell fra den sterke røsten hun har som forfatter, er stemmen hennes liten og spinkel. - Jeg har gått så lenge på medisiner at jeg ikke vet hvordan jeg er, dersom jeg skulle slutte å ta dem. Og jeg har ikke lyst til å forsøke å finne ut hvordan det er være bare meg, heller. Når man har hatt det så vondt som jeg har hatt, så er man sjeleglad for at det finnes medisiner som kan dempe smerten, sier hun.

Wurtzel er blitt en kjent amerikansk forfatter med en klar stemme i samtidsdebatten etter debuten med Prozac Nation. Men hun er også kjent for å være musikkskribent for de anerkjente tidsskriftene The New Yorker og The New York Magazine, samt flere moteblader. Den første boken hennes som ble utgitt på norsk, var var Bitch. En hyllest til brysomme kvinner. Og den nyeste, Smarte råd for smarte jenter, presenteres nesten samtidig i Norge og i USA. Nå skriver hun på en bok om stoffmisbruk, også denne gangen basert på egne erfaringer. Da Elizabeth Wurtzel begynte som ung student på prestisjeuniversitetet Harvard, var det mye som tydet på at hun var alvorlig syk. Men hun ble gang på gang avvist av helsetjenesten ved universitetet. Hun begynte selv å finne frem til stoffer som ga henne lindring. Den gang var ecstasy var helt nytt, og ikke regnet som et illegalt stoff. En liten stund gav ecstasy henne fred og ro fra seg selv. Pillen virket som en liten kjærlighetsbombe. Men en helg ble Wurtzel innbrakt på akutten etter å ha blandet øl, kokain, hasj og ecstasy. Det førte til at hun ikke møtte opp da hennes 80 år gamle besteforeldre kom på besøk. Helsepersonalet sendte henne hjem med valium i lommen, et medikament som bare gjorde henne verre. - Jeg fikk ikke den hjelpen jeg så sårt trengte. Nå er det en helt annen holdning til unge med en psykisk sykdom, nå blir de proppet fulle av medisiner. Men da jeg ble akutt syk, hadde de ingen ting til meg. Det var lettere for meg å få tak i dop enn medisin. Jeg kan ikke la være å tenke på at jeg kanskje ikke hadde blitt så alvorlig syk, dersom jeg hadde fått hjelp da jeg var yngre.

Hun har prøvd det meste som finnes på markedet av medisiner mot klinisk depresjon, og lært seg til å leve med virkninger og bivirkninger. Det hender at hun lurer på hva som har skjedd med henne kjemisk etter at hun har brukt så mye antidepressiver. - Jeg er mye bedre nå, men det er utrolig hvor utholdende sykdommen er. Jeg ser på depresjonen min som en sykdom jeg alltid vil ha. Men det plager meg ikke lenger. Depresjonen er blitt lettere å kontrollere, og kanskje går den bort en gang.Uansett, den er blitt en del av meg nå. Jeg går også i terapi, og prøver å gjøre ting som gjør meg glad. Elizabeth Wurtzel provoserer, og hun gjør det gjerne når hun har et budskap. Hun ser seg rundt og finner et samfunn der det tar tre minutter å få en resept på Prozac, for to år siden var det over 65 millioner resepter på Prozac i USA. Det må finnes et balansepunkt sier hun, et sted mellom ingen hjelp som hun selv erfarte, og en lettvint håndtering av antidepressiva. Selv har hun inspirert tusener med sin bok. - Jeg tror at mange har funnet styrke i min bok. Når jeg har klart det så kan vel andre også klare det, tenker man. Men boken kan også virke motsatt. Mange kan bli helt utslått, fordi det som har hjulpet meg ikke virker på dem.

Wurtzel er meget kritisk til skilsmisser, som hun mener stort sett er ødeleggende for barn. Hun bruker sin egen ustabile oppvekst som eksempel på at det kan gå galt for barnet, men hun mener ikke at foreldre bør holde sammen for en hver pris. - Barn trenger stabilitet. Alle trenger å vite hvor de hører til. I vår tid er det for lite som er konstant. Det er for lett å gi opp. Voksnes uansvarlighet er noe som barn og unge må lide for. Hun kaller seg feminist, og vil ikke tilbake til den tiden mange måtte lide seg gjennom dårlige ekteskap. Men Wurtzel vil tale barns sak og peke på noe som kan føre til psykiske problemer hos noen barn. Da hun selv var 12 år, kuttet hun seg med barberblad og hørte på bandet Velvet Underground. - Det er svært vanskelig å skape håp hos en som er langt nede. Man kan prøve å si igjen og igjen, at det finnes hjelp. Og man kan aldri være sikker på at det når inn. Det eneste man kan gjøre, er å prøve å skape håp og tro. •

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.