Nattevåk og tårer

Boka «Barsel» er både mørk og morsom. Den handler om barseltiden og familielivets opp- og nedturer, særlig om de såre tingene. I diktene sine beskriver Kristin Storrusten det følelsesmessige og fysiske kaoset mange småbarnsforeldre lever i. Det ene øyeblikket vil man kaste barnet ut med badevannet, for så i neste ville skille seg på stedet fordi partneren ikke finner smokken. Hvert år fødes det om lag 60 000 barn i Norge. Ti til 15 prosent av mødrene rammes av fødselsdepresjon. Fødselsdepresjoner kommer i mange varianter. Kristin Storrusten var deprimert, men uten å være lei seg hele tiden. Kristin Storrustens andre barn fikk kolikk, i likhet med førstemann. Dagene gikk i ett med skriking, nattevåk, vugging, amming, bleieskift og klesvask. Og tårer.

– Jeg har blogget og likt å skrive, men at det skulle komme ut som poesi, var ganske overraskende, sier Kristin Storrusten. – Kortformen passet ypperlig. Jeg kunne ikke holdt et romanunivers gående. Kristin Storrusten smiler mens hun tar mummi-kopper ut av skapet. Barna på ett og fire er ikke hjemme, men klosser, bursdagskroner og tegninger av «hodefotinger» taler sitt eget språk. – Vi har hørt om ammetåka og barseltårer. Når skjønte du at du hadde fødselsdepresjon og ikke bare normale humørsvingninger? – Da helsesøster kom på hjemmebesøk, spurte hun: «Hvordan har du det egentlig?» – Helt fint, prøvde jeg meg. – Men du gråter jo hele tiden, innvendte mannen min. Fra den dagen fikk Storrusten god oppfølging fra både helsestasjonen og psykolog.

Mens barselgruppa fungerte fint for Storrusten, ble hun verre av kvinneforaene på nett. «De som visste best.» – Gjorde egne og andres forventninger om at du skulle være lykkelig, det verre? – Ja. Sammen med følelsen av at vi er så utrolig heldige i Norge. Vi har jo så mange velferdsgoder og så lang fødselspermisjon, sier Storrusten. Hun mener at ammeproblemer og søvnvansker blir underkommunisert. – I filmer og media får vi lite inntrykk av hva det vil si å ha baby. Kristin Storrusten syntes noe av det vanskeligste ved å ha fødselsdepresjon var at hun visste at det ikke var bra for barn. – Jeg kunne gråte i timevis over å vite at det var en risiko for at hun kunne ta skade av å være sammen med meg.

– Vi går på dressurkurs med valpen eller tar kjøretimer for å få lappen. Men når vi får barn, får vi kanskje tre timer på helsestasjonen for måling og veiing. Er ikke det litt rart? – Jo. Første gang jeg fødte, fikk vi faktisk et åttetimers «nye foreldre-kurs», øremerket foreldre med særlige behov. Men det var det egentlig ikke penger til. Storrusten mener samfunnet hadde tjent på et bedre tilbud til nybakte foreldre. – Når folk sier «Det er helt fantastisk! Kos deg med denne tiden mens du har den», da tenker jeg at folk åpenbart har fått en glemselsmedisin! De glemmer hvor hardt det var å ha den 24-timers-vakten det er å ha små barn. Jeg har bestemt meg for å huske hvordan det var. Derfor skrev jeg denne boka, sier Kristin Storrusten. •