En psykedelisk reise

– Det er et stort behov for nye verktøy i psykisk helse-behandling. Jeg har snakket med mange psykiatere i USA, sier Michael Pollan som nylig gjestet Norge for å lansere boka Psykedelisk renessanse, Hva ny forskning på psykedeliske stoffer lærer oss om depresjon, bevissthet, avhengighet, dødsangst og trancendens. I USA har den solgt i mer enn 550 000 eksemplarer. Mange frykter og er skeptiske til den nye interessen for stoffer som psilocybin (fleinsopp) og LSD. Pollan bestemte seg for å undersøke hvordan psykedelika egentlig virker og om de kan gjøre nytte. 

Han sitter i et rom på Litteraturhuset og byr på
dadler. Journalistikkprofessoren og forfatteren fra USA har tidligere skrevet bestselgere om mat og matindustri, og anbefaler plantekost. 

– Psykedelika er bemerkelsesverdig ikke-giftige. Det kan man ikke si om alle medisinene som brukes i terapi i dag. Mange av dagens medisiner er vanskelige å slutte med. Psilocybin er ikke avhengighetsskapende. Hvis den fungerer, er det en behandling du bare vil ta én, to eller tre ganger i løpet av et liv. Men vi må bevise at det virker i større grupper. 

– Dagens medisiner er også gamle?

– Oppsiktsvekkende gamle. De nyeste vil være SSRI (antidepressiver, red.anm.) som jeg tror ble introdusert på 80-tallet. Hvor skal innovasjonen komme fra? Dette kan være ett av stedene.

Mistet dødsangst

– Hvorfor valgte du å selv teste ut psykedeliske stoffer da du skrev boka?

– Jeg begynte med å intervjue personer med kreft som var i ferd med å dø. Deres historier var bemerkelses­verdige, om hvordan de hadde mistet frykten fullstendig. De hadde åndelige gjennombrudd. Jeg kunne ikke forstå det uten å prøve selv. Ærlig talt, jeg ble sjalu på dem. Dette var blant de mest meningsfulle opplevelsene de hadde hatt i livet. Når jeg skriver, prøver jeg ofte å finne en måte å sette inn egne erfaringer på. For eksempel da jeg skrev om kjøttindustrien, kjøpte jeg en ku, som om jeg var en bonde. 

– Du frykter ikke, som journalist, at du mister …

– Objektiviteten? Nei. Jeg strever etter å være rett­ferdig, som å presentere kritikk mot psykedeliske stoffer. Jeg tror ikke det finnes objektivitet. Mine lesere ber meg om å lære dem noe, og finne ut hva jeg mener om det. Det ville være feil hvis jeg oppdaget at det var et problem i amerikansk kjøttindustri, og jeg ikke fortalte om det. Det viktige er å si hvor du begynte. Til å begynne med var jeg veldig skeptisk, jeg hadde alle skrekkhistoriene i hodet. Jeg var ikke en talsmann på noen måte. Jeg tar med leseren på en reise, og vi ender på et annet sted enn der vi startet. 

– Prøver du å overbevise oss med denne boka, om at psykedeliske stoffer ikke er farlige?

– Ja, jeg mener, sammenliknet med hva? SSRI har anerkjente risikofaktorer. Risikofaktoren ved å begynne eller slutte med SSRI er selvmord. Vi aksepterer det, fordi fordelene veier tyngre enn ulempene og risikoen er liten. Jeg våger jeg å si at risikoen med psykedelika er mindre. Det er mange myter, særlig om LSD. Du har reseptfrie medisiner i skapet ditt som er mer giftige, som paracetamol. Psilocybin har ikke dødelig virkning. Farene er psykologiske. Det er en del mennesker som har hatt
psykoser utløst av psykedeliske stoffer. Men det er mange flere som har hatt psykotiske anfall da foreldrene ble skilt. Eller da de ble virkelig fulle. Mennesker med risiko for psykose vil bli trigget av et eller annet, som kan være psykedeliske stoffer. I et medisinsk miljø er det veldig strenge kriterier. Hvis det finnes risikofaktorer vil de ikke la deg få denne behandlingen.

Overgivelse

Han fortsetter:

– Risikoene må vektes mot fordelene. Vi hører skrekkhistoriene fra 60-tallet. Det finnes andre historier som vi ikke hører, om positive erfaringer. Det har det vært tabu å snakke om. Når jeg er åpen om mine erfaringer, forteller andre meg om sine. Vi må være realistiske og empiriske om dette.

– Vil du anbefale personer som har lidd av depresjon gjennom år, som er nysgjerrige og kanskje vil prøve noe nytt?

– De er desperate, skyter Pollan inn.

– Ville du anbefale dem å eksperimentere på egen hånd? Skaffe seg sopp og prøve?

– Nei. Jeg jeg synes det er viktig at det blir gjort med terapeutisk støtte. Med en guide. Disse stoffene varierer veldig i effekt. Alle reagerer ikke på én måte. Hvis du bare tar stoffet, kommer det ikke til å fikse deg. Du må gjøre det med en bestemt intensjon, i et veldig trygt miljø. Ellers vil du forsvare deg mot følelsen av å gå i oppløsning, sier Pollan og forklarer hvordan en guidet psykedelisk terapi foregår: Først blir du intervjuet på en grundig måte, om din medisinske og psykologiske historie. Du blir forberedt på hva som kommer til å skje.

– Det handler om hva man skal gjøre når skremmende materiale kommer opp, når du er redd. Det generelle rådet er å overgi seg til det som skjer, uansett. Hvis du kjemper mot det, vil du bli svært engstelig. Hvis du ser et monster, ikke løp, men gå rett mot det. Hvis du ser en dør, åpne den. Hvis du føler at du blir gal eller dør, la det skje. Det hjelper til å hindre at du sitter fast på et negativt sted, og bringer deg videre, forklarer forfatteren.

Etter opplevelsen må det som skjedde gjøres forståelig og tolkes ved hjelp av terapeuten. •