Synger for livsglede

– Ja, det var braaa, ja bra, ja braa-a var deeeet! synger dirigent Kristin Gramstad i en klassisk oppvarmingsøvelse, og hun får straks respons:

– Ja, det var braaa … svarer de rundt 15 sangerne på Nordstrand seniorsenter i Oslo, inkludert én mann. Ukens høydepunkt er begynt for koristene i Sang og Livsglede. Her er ingen opptakskrav, ingen aldersgrenser og ingen fin-terping på presisjon og klang, kun pur musikkglede som gjelder. Hver tirsdag i Poppelstien runger det i veggene mens opererte hofter, giktbrudne ledd, lattermuskler og rustne stemmebånd vibrerer. En kvinne har en samboer som heter Tor, og dermed går under navnet Rulla-Tor. Humor, glede og sorg går opp i en høyere enhet på korøvelsen. Noen har mistet ektefelle, andre barn. En stygg bilulykke kostet nær livet for én. I koret finnes støtte, trøst og nytt håp, bare i det å synge sammen. Poppelstien er dekket av glattis fram til seniorsenteret denne grå vinterdagen, og ingen har strødd. Likevel har de fleste kormedlemmene i alderen rundt 70 til 86 kommet seg i hus uten brukne ben. 

– Kjenn at dere ikke er stive i knærne! roper Kristin dirigent. Hun praktiserer tydelig diksjon og direksjon. Ved pianoet sitter Laila Angell Myrseth. De to startet koret sammen for fem år siden, og i begynnelsen var Lailas far med, før han gikk bort. Nå er de to korlederne voldsomt populære. Alle gleder seg til øvelsene.

– Vi unngår å gjøre andre avtaler på tirsdager, sier en kvinne.

– Lisken kommer ikke, hun måtte kjøre sønnen på sykehus, sier en annen.

Repertoaret til Sang og livsglede spenner fra Schubert til Beatles via Prøysen, Taube, Mozart og Abba. Medlemmene får selv foreslå det de har lyst til å synge.

Leopardtrykk

Som 15-åring vant Unni Fiske en sangkonkurranse i radioshowet «Det ligger i luften» i kringkastingen. Konkurransen var som en forløper til Melodi Grand Prix. Hun har sunget hele livet, men hadde stilnet litt på eldre dager.

– Da noen sa det var et sangkor her, sa jeg: «Jeg kommer med én gang!» Her fortsetter vi så lenge vi kan.

Hun har fortsatt en god sangstemme, og blir stadig bedt om å være solist. Av og til glemmer hun litt tekst, men melder kontant: – Samma det! Og folk ler. Sang er god hjernetrim, men det er klart man glemmer litt tekst i 70-80-års-alderen.

– Selv om man føler seg dårlig og er lei seg en dag, blir det bedre når man kommer på koret, sier Unni. Bestevenninnen Tove Marguerite Nordquelle nikker ivrig. Hun er i T-skjorte med tigertrykk og bluse med leopard. Moren hennes var modist og hadde hatte­butikk i Oslo. Hun sydde hatter til dronning Maud og Lillebil Ibsen. Unni har bare én ting med dyretrykk: rosa leopardbluse. Men begge har leppestift og
smittende humør, og dirigent Kristin kaller dem for Tuppen og Lillemor. Tove begynte i sin tid i Frelsesarmeens barnekor som «Solstråle», med grå kjole som klødde, og en kalott på hodet formet som en halv, gul sol.

I pausen er det kaffe, vafler, loddsalg og skravling som gjelder.

– Karin, kom og fortell om da du havnet på sykehuset! roper Tove Nordquelle. Karin Madsen er kjent for å gå milevis på ski i marka, for å være en dyktig tennisspiller og en ivrig danser, i det hele tatt; for aldri å sitte i ro. For tre år siden smalt det. Karin kommer bort med sitt glitrende Coco Chanel-belte i front og stirrer et sekund ut i lufta før hun sier:

– Ja, det hadde jeg glemt.

– Vi gråt, og jeg ba for deg, sier Tove. Hun og et annet kormedlem besøkte Karin på Godthaab rehabiliteringshjem. Ulykken var forferdelig, kollisjon front mot front.

– Alle innvollene mine ble knust og la seg over brystet. Det er et under at jeg lever. Jeg husker at jeg spurte legen da jeg våknet: «Når kan jeg spille tennis igjen?», sier Karin med et lite smil.

– Karin har en kondis som overgår alt, nikker de andre damene.

– Å være sanger og synge er viktigst, for jeg vet det gjør oss godt, sier Karin Madsen. Tove Nordquelle synes det er godt å kjenne at stemmen virker. Før hadde hun katt, og snakket med den. Men nå er det ofte hun ikke bruker stemmen før langt utpå dagen.

Kreften og pusten

Smerter og plager glemmes på koret, psykisk som fysisk. Kari-Erna Larsen fikk leddgikt i ung alder, og måtte slutte å spille piano. Men synge går bra. Ellen Steen gikk gjennom kreftoperasjon og en svært tøff cellegiftkur i 2016. Hun beskriver seg som en sensitiv person, «uten så mye fett på nervene».

– Jeg fikk psykiske plager etter cellegiften, det er ikke så uvanlig.  Jeg var så uforberedt på hva som skulle ramme meg, og jeg måtte hanskes med alt selv. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke ble fulgt opp bedre. Cellegiften var som å få revet sjelen ut av kroppen, forteller hun. Hun opplevde også at pusten hadde blitt mye dårligere.

– Det var derfor jeg begynte i koret, for å få pusten tilbake. Jeg tenkte det måtte være bra, sier hun og smiler.

– Jeg hadde en veldig svak stemme i begynnelsen. Jeg vet ikke om det var cellegiften, eller om det var psykosomatisk?  Så fikk jeg opp lungevolumet. Det var fint å komme hit til koret, uten opptaksprøve eller krav til god stemme, sier Steen. Hun har selv jobbet med lavterskeltilbud i psykiatrien tidligere.

– Det nytter ikke å gi bare medisin. Vi la vekt på musikk, vi satte poteter i hagen, startet bokgruppe og kafé.

Steen sier at dagene hennes fortsatt er veldig opp og ned, men at sangen er blitt veldig viktig.

–  Jeg bruker mye krefter på å komme meg ut. Etter øvelsene er jeg sliten, men jeg føler at det går mye bedre.

Vårt innerste

Sanggleden er aller sterkest når de synger Poppel­sangen, korets egen sang . Den må synges hver gang. Irene Severinsen i rød bolero har skrevet den: «… her er det godt å være, humøret stiger …»

Korleder Laila Angell Myrseth legger vekt på stemmens betydning for hvem vi er og hvordan vi har det:

– Stemmen henger sammen med vårt innerste, alt vi bærer på. Stemmen er det første som forsvinner når vi ikke har det bra. Stemmetrening for eldre er veldig bra, for alle vil miste kraft i stemmen når vi blir eldre, sier Laila Angell Myrseth.

Når dirigent Kristin Gramstad dirigerer Sang og livsglede, tenker hun ikke bare på hvor fint det er å dyrke sanggleden hos eldre, men litt på seg selv også:

– Damene her gir meg tro på at det er greit å bli voksen! Livet er så vidt begynt, ha ha. •