Tilbake fra lang ensomhet

– Det er mye trøst i kattene mine også, forteller Tonje Maria Lundborg (27). Hun holder fram mobiltelefonen med bilder av to katter ved navn Lilly og Rabbagast. 

– Jeg kunne godt tenke meg å ha flere dyr. Jeg passet en hund, men kattene ble så sinte, forteller hun. Vi møtes på Sølve AS, tidligere Søndre Land Verksteder, hvor Tonje har gått et såkalt Frog-kurs. Planen var å ta fagprøve i barne- og ungdomsarbeid i juni. Nå er den utsatt til september. Uten å ha gjennomført fem års praksis får hun ikke ta prøven. 

– Det var en spesiell følelse å reise hjem fra jobben 13. mars. Jeg satt i bilen og tenkte det er egentlig for tidlig å reise hjem nå, klokken er halv tolv. Hvor lenge varer dette? Når kan jeg treffe venner igjen, og kjæresten? 

Tonje bor alene i en leilighet en halvtimes kjøring fra jobben i Søndre Land. Kjæresten bor på Elverum, de har ikke truffet hverandre hele denne perioden. Det tæret på, forteller hun. I åtte uker var hun stort sett alene.

– Jeg kjente på ensomhet, tomhet, depresjon og hadde mye tanker rundt vennegjengen og kjæresten. Vi sendte hverandre snapper, men det er ikke det samme. Jeg ble med faren min på jobb litt i begynnelsen, han jobber i et bilutleiefirma, så jeg fikk trent litt på å stå opp tidlig. Men så ble han sendt hjem også. Da var det tilbake til mitt «fortress of solitude«, sier hun, det betyr ensom­hetens festning. 

– Jeg satt stort sett i stuen og så på tv og spilte spill. Av og til tok jeg gjerne kattene ut i bånd en runde på gårdsplassen. De er innekatter, men liker å gå i bånd litt ute. 

Hundre prosent sant

Før hun begynte i jobben i barnehagen, gikk Tonje et kurs på Sølve, kalt Frog. Det er et treningsprogram i selvledelse og livsmestring. En av teknikkene der er å spørre seg om det man tenker er hundre prosent sant.

– Jeg har alltid ønsket å jobbe med barn, men jeg tenkte også at jeg med mitt temperament ikke kan jobbe i barnehage. Så stilte jeg meg spørsmålet, er dette hundre prosent sant? Nei, var svaret, det var ikke det, sier Tonje og smiler.

Sølves lokaler ser ut som produksjonslokaler flest, med en stor verkstedhall, kantine og kontorer. Men ett rom er innredet for Frog-kurs. På veggene henger det store hvite ark med store trekanter og stikkordene drøm, muligheter, egenskaper, mål og virkemidler. Tonjes ark henger ikke der, siden hun er ferdig, men hun viser oss et annet, som har nokså like mål og stikkord som hennes. Sterk, står det som egenskap.

– Jeg har litt sosial angst. Da jeg begynte å jobbe i barnehagen turte jeg ikke snakke med noen, jeg synes det er skummelt å prate med nye folk.

– Var det lettere å snakke med barna?

– Ja, mye lettere. En av dem hadde hørt at jeg var redd edderkopper. Han kom med en bøtte med en kjempestor edderkopp! Jeg skvatt opp til hans store glede. Etterpå har vi gått rundt og sett på insekter og larver. Jeg har satt meg inn i hvordan brunsnegler lever.

Da Tonje var hjemme under nedstengingen ringte hennes kontaktperson på Sølve henne jevnlig for å høre hvordan det gikk.

– Hver gang hun ringte, håpet jeg at hun skulle si at jeg kunne komme tilbake på jobb. Men jeg ble skuffet hver gang. Helt til nå i går, sier hun og smiler.

Motto: Selvtillit

Tonjes motto på kurset var «Så lenge det er selvtillit kan hva som helst gå an». Hun hadde ikke så mye av det i starten, forteller hun.

– Jeg har følt mye på utestenging og ensomhet, fordi jeg ble mobbet på skolen. Det begynte i første klasse. På ungdomsskolen var jeg selvmords­kandidat.

Hun forteller ganske enkelt og rett fram om en svært dramatisk episode som ble avverget i siste liten.

– Jeg var klar til å ta livet mitt. Men på skolen hadde vi en vaktmester som var utdannet innenfor pedagogisk-psykologisk tjeneste. Jeg satt ofte og snakket med ham. Det er takket være ham jeg står her nå.

Hun vil gjerne bruke den kunnskapen hun har fått underveis til å hjelpe andre.

– Når jeg har jobbet en stund som barne- og ungdomsarbeider har jeg lyst til å videreutdanne meg til barne- og ungdomspsykolog. Jeg har lest om så mange som er like langt nede som jeg var, jeg vil hjelpe dem.

Snart fagprøve

Tonje gikk til helsesøster og fortalte om mobbingen,
men ble avvist med at det var hennes egen feil. Det var også en lærer som mobbet henne, for­teller hun. I barnehagejobben bruker hun allerede sin erfaring.

– Nå prøver jeg å lære skolestarterne i barnehagen at om du behandler andre dårlig, er det dårlig for deg også. Jeg sier til dem at hvis de ser noen som blir behandlet dårlig, kan de gå bort til dem og leke med dem i stedet. En dag kan det være de som trenger hjelp.

– Tror du barna klarer å overføre det til skolen?

­ Jeg håper det. Jeg sier også at hvis noen ikke er greie med deg, lat som om du ikke hører det. Jeg skulle ønske noen hadde sagt det til meg den gangen.

Mobbingen varte helt til videregående. Tonje falt ut av skolen. Nå er hun to måneder unna fagprøve i barne- og ungdomsarbeid, og har akkurat begynt å jobbe i barnehagen igjen. Hun har fire dager praksis og én studiedag i uken. 

– Det er fint å komme tilbake til en naturlig rytme. Jeg tror jeg snart kan alle lærebøkene utenat, sier hun.

Ved porten til barnehagen står det håndsprit og oppslag om smittevern. Barna er ute, i forskjellige soner delt inn med plastremser. Tonje Lundborg flytter litt på en trehjulssykkel som ligger foran porten.

– I går fikk jeg spørsmål om jeg vil være vikar en uke i sommer! Det vil jeg, sier hun. •