«Hodepine»

Og det er altså ikke særlig sexy i denne sammenhengen heller, dette handler om underlivet i all sin elendighet, når det ikke virker, når det er smertefullt, sårt og tabu. Det vil si, Silje som eier dette underlivet, er strengt tatt den det handler om. Hun bor mye i London og blir dermed kalt Silly. Slik føler hun seg også ganske ofte. Silje er student, har en lunefull og vanskelig kjæreste og upålitelige venner. Silje vil bli forfatter. Silje spiser potetgull og sjokolade når hun har det vanskelig.

Det er lett å leve seg inn i Siljes liv. Solvang beskriver godt hvordan det er å være på leting i livet, hvordan følelsen av ensomhet forsterkes av mangel på penger og et sted å høre til og selvfølgelig plagene man ikke kan snakke om. Smertene oversettes til hodepine som igjen blir til migrene. Det kan man snakke om. Fedmen, som trøstespisingen uvegerlig fører med seg, blir på samme måte til matlyst. Det er snedig og virkelig. Dum naken er holdt i et enkelt, nøkternt bokmål. Bare ett ord stikker seg tydelig fram, et ord som brukes i Porsgrunn, der hovedpersonen og forfatteren er fra. Når det står alene uten resten av Telemarks­dialekten, blinker det som en fyrlykt: vårs. «Jeg dekker på bordet med brunost og syltetøy før vi setter vårs til bords.» Gjennom hele boken står vårs i kontrast til London, universitetet, studenthybelen, puben, bilkjøringen, kranglingen, facebook-bildene fra fester hun ikke var på og vennene som holder seg unna. Vårs er det trygge, varme, gode og nære. Vårs er fellesskapet og brunosten. Boken ender med en rekke av Siljes dikt, blant annet «Strekker vårs etter hverandres hender». Det er kanskje her man ser at kimen til slutten på ensomheten likevel var der med jevne mellomrom hele tiden. Slik lager Solvang en varm, rød tråd oppe i alt det problematiske og syke. Og med risiko for å spolere lesingen for nye lesere: Det løsner for vårs til slutt. •