Hjalp barnesoldater med traumer

Psykologen har jobbet med barnesoldater i Sør-Sudan for Leger uten grenser.

– Barna ble ofte tatt av opprørsgrupper på vei til skolen, eller til «hagene» sine, en liten jordflekk der de dyrket mat, sier hun. Kvam har også jobbet med familier i flyktningeleir i Irak. Nå er hun tilbake på sin vanlige arbeidsplass NKVTS (Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress).

 – Når man møter folk i krigs og katastrofeområder, kan man ikke unngå å forholde seg til psykisk helse. Det er dessverre mangel på psykologer og psykiatere i felt, sier hun.

Da Kvam oppholdt seg i Sør-Sudan møtte hun et samfunn bestående av landsbyer og ulike stammer. Sør-Sudan er ung stat med konflikt mellom regjeringen og opprørsstyrker, med lite infrastruktur og skoler. Fattigdom og matmangel preget samfunnet.

– Hvordan preget kriseerfaringene barna?

– Hjemvendte barn som møtte mer forståelse for at de ikke hadde et fritt valg å bli soldater, klarte seg bedre enn de som ikke møtte denne aksepten, sier psykologen og legger til at det å få begynne på skolen igjen også betydde mye.

Hun forteller at traumesymptomene var de samme som de hun ser hos barn i Norge:

– Det kunne være mareritt, problemer med søvn, irritasjon, konsentrasjonsproblemer, nummenhet, at de blir fortere redd og reagerer fortere på stress.  De møter traumepåminnere i hverdagen og føler de gjenopplever situasjoner, sier Siri Kvam.

Å få barna tilbake på skolen er viktig, men ofte vanskelig:

– Det kostet penger, og barna måtte ha skoleuniform som de kanskje ikke hadde råd til. En del opplevde at de var stigmatisert av skolen og landsbyen.

Et viktig arbeid var å snakke med øverste lederen i en landsby. Det betydde mye for å øke aksepten for disse barna.

– Hva hadde barna opplevd?

– Mye vold, mot seg selv og mot andre. Flere ble tvunget med på grusomme handlinger mot eget folk. Mange opplevde å gå lenge uten mat. De var blitt adskilt fra familien og led av mangel på vanlig barndom; å kunne gå på skolen, være med venner og søsken.

– Hvordan jobbet du med barna?

– Jeg snakket med dem om hvordan traumepå­minnere gir kroppslige reaksjoner. Noen mistet følelsen i beina og da hadde de ofte en forklaring på det, som at de var besatt av onde ånder, eller var forhekset. I begynnelsen tenkte jeg «hæh, tror dere det?». Jeg innså at jeg måtte tilpasse meg, og at jeg måtte ta dette på alvor. Det viste seg å være en forklaring som så å si alle trodde på. Jeg kunne gi en annen forklaring på hvordan traumene påvirker kroppen. Ikke at jeg sa at «dette er riktig», men jeg ga et alternativ som de kunne velge om de ville tro på.  Da kunne de bli mindre redde, og forstå sine egne reaksjoner litt bedre, sier Kvam.

Psykologen lærte bort enkle pusteteknikker for å roe kroppen og konkret problemløsning, her og nå.

– Hadde du tid nok med barna?

– Ofte føltes det ikke tilstrekkelig. Og noen ganger, tross alt, fikk vi til veldig mye. Jeg måtte jobbe med å tenke at en del er bra nok, at vi har tilført noe positivt.

Siri Kvam mener man kan bedre støtten til barn med krigs- og fluktbakgrunn her i Norge:

–  Det vil være til hjelp om man møter mennesker med en kultursensitivitet. Som hjelper bør man ha et familieperspektiv. Antageligvis har hele familien traumeerfaring. Det påvirker familiedynamikken. Jeg har tenkt på at forskningen vi har i dag ikke tar godt nok hensyn til kultur. Den baserer seg mest på studier fra vestlige land, man har kanskje ikke god nok kunnskap fra andre land. •