Uvirkelig sus og rus

Det er en interessant konstruksjon, en blanding av det nedrigste og det mest sofistikerte på samme tid.

Maria Kjos Fonn skriver enkelt og rått om så vel dop som sex. Sølvpapir, heroin og sprøytespisser ordnes i en viss poetisk røre med knokler og blodårer. Rusens skimrende virkning kommer tydelig fram. Hovedpersonen har også en spiseforstyrrelse, og hun teller kalorier og gram per tusenlapper i samme øyeblikk.

Rusen trumfer alt. Alle forhold til alle mennesker, alle løfter, alle ambisjoner, avtaler og forpliktelser kommer bak rusen. Dette viser Kjos Fonn godt. Hovedpersonen Elise er soprantalent og synger så publikum gråter, mens hennes egne følelser utelukkende er knyttet til rus. Hun kommer inn på talentutvikling og får solistoppdrag på løpende bånd. Samtidig går hun altså mellom alkohol og hasj, heroin, småkriminalitet og fornedrelse. Noen av rusens kostnader ser vi litt av. Elise ser seg selv mest utenfra, med et resignert sukk. Hun skjønner at hun svikter. «Kaster meg selv i restavfallet. Synker sammen.»

Spørsmålet er om boken gaper for høyt. Elise formes av vestkantoppveksten, foreldre som skilles, rusavhengighet, mor som blir medavhengig, meningsløshet, spiseforstyrrelse og nesten en stor musikerkarriere. Hun ser ingen andre, og hun snakker ikke med oss. Men for å nå langt som sopransolist kreves beinhard jobbing, også med en god porsjon talent i bunnen. Man må velge vekk mye, øve teknikk, finpusse uttrykk gang på gang, kommunisere med publikum og aldri gi seg, ellers står autentisiteten på spill.

Ikke ulikt å bli en god forfatter. •

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.