Pårørende blir ikke nok involvert

Omtrent halvparten av pasientene og to tredjedeler av pårørende ønsker at pårørende skal være mer involvert i behandlingen i psykisk helsevern. Det forteller svarene i en undersøkelse gjort av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. 

Senteret understreker at det ikke er forskning, men innsamling av erfaringer, og at utvalget sannsynligvis er skjevt. Likevel mener sier seniorrådgiver Arnhild Lauveng som har stått bak rapporten at der er viktig informasjon. 

– Rapporten gir oppdatert og systematisert informasjon om hvordan 268 brukere og pårørende opp­lever at pårørendeinvolvering fungerer. Vi håper at den kan brukes i arbeid med å bedre pårørendearbeidet i helsevesenet. Vi håper også at denne typen informasjon kan utfylle eksisterende forskning, og inspirere til videre forskning, sier Lauveng i et epost-intervju.

Lovfestet rett

Mange av svarene i undersøkelsen forteller om manglende rutiner hos helsepersonellet, og at pårørende føler seg oversett. Det ser ut for at involvering er en mangelvare, selv om det er lovfestet.

– Informantene våre beskriver flere mulige årsaker til dette, inkludert rigide rutiner, manglende system for oppfølging, manglende tid, og manglende kunnskap. Vi håper at ledere og ansatte vil ta til seg disse resultatene, og arbeide for å lage rutiner som gjør at loven oppfylles i praksis, sier Lauveng.

– Mange forteller om manglende rutiner hos helsepersonell. Hva sier helsepersonellet?

– Vår viktigste oppgave er å formidle erfarings­kompetanse, og vi valgte derfor å ikke inkludere helse­personell denne gangen. Men det er selvsagt mulig at vi også vil spørre ansatte ved en senere anledning. 

Gjelder ikke alle

Noen få ønsker ikke at pårørende skal ha informasjon eller involveres, for eksempel fordi pårørende ville økt utryggheten. En som svarer forteller blant annet at foreldrene er årsaken til at hen ble syk. Enkelte kan også ønske mer bruk av pårørende, uten å være i stand til å formidle det. 

– Hvordan kan hjelpeapparatet skille mellom disse problemstillingene?

– Det aller viktigste er jo at helsepersonell rutine­messig tar opp disse temaene med brukerne, spør hva personen selv ønsker, og lytter til svarene, sier Lauveng. 

– Det vil sikkert finnes tilfeller hvor det er vanskelig å skille, men ut fra svarene til våre informanter, ser det ut som mye kunne vært løst rett og slett ved å ta en samtale med pasienten, informere om rettigheter og muligheter, og lytte til svarene man får. 

Pårørende som ekstrahjelp

Flere av dem som svarer forteller at pårørende brukes som erstatning for helsehjelp. Én forteller at pårørende må yte mer når tilbudet blir redusert. Det går ut over helger og fritid. 

– Også i undersøkelser vi gjorde i fjor var det beskrivelser av at pårørende måtte stille opp i mangel av helsehjelp, hvis pasienten hadde pårørende. Disse under­søkelsene utfyller dermed hverandre, og bekrefter mange tilbakemeldinger om manglende tilbud og manglende behandling, sier Lauveng.

– Hva kan den enkelte gjøre selv, for å få pårørende mer inn, eller bli mer involvert som pårørende?

– Det er først og fremst helsepersonell som har ansvar for å informere om rettigheter, og legge til rette for lovpålagt pårørendeinvolvering, sier Lauveng og legger til: 

– Pasienter kan selvsagt si at de ønsker slik involvering, og be om mer informasjon. Pårørende kan si til behandleren at de ønsker samarbeid, og be behandler snakke med pasienten om dette, eller de kan selv snakke med pasienten, og be ham eller henne ta det opp med behandler. Hvis pasienten ønsker involvering av pårørende, og helsetjenesten ikke tilrettelegger for dette, kan man klage, enten til tjenestestedet, eller til statsforvalteren. •