Rolland er leder av faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus i Norsk Sykepleierforbund. Han er opptatt av sårbarhet og selvmordsproblematikk i overganger når unge i det psykiske helseapparatet fyller 18 år. Eksempler på dette er utskrivning fra døgnopphold på en institusjon eller overgang fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) til distriktspsykiatrisk senter (DPS).

– Vi får rapporter om brå overganger som er dårlig forberedt. Overgangene styres i større grad av alder, ikke etter modenhet eller hvor man er i behandlingssituasjonen. En behandlingsallianse over tid er helt sentral for mennesker med psykiske lidelser. Hvis den kuttes brått fordi man blir 18, og skal opparbeide en ny med nye og fremmede og et fremmed system, så vil det ta ganske lang tid. Da kan det bli en forverring av symptomer.

En god plan

Espen Gade Rolland mener at det er uheldig å måtte repetere livshistorien sin gjennom nye utredninger og møte stadig nye behandlere.

– Hvordan ville en god overgang se ut? – Da ville man hatt en mye mer dialogbasert prosess og startet tidligere. Det ville vært rom for at jeg som behandler for ungdom kunne ta med dem det gjelder, pasient og pårørende, for å planlegge overgangen godt sammen. Vi ville laget en skriftlig plan, der vi kunne være fleksible, og der vi kanskje er med på en del av behandlingsforløpet i neste fase, sier Rolland.

Han forteller at det er mulig å bli fulgt opp av BUP fram til 23-års alder ifølge regelverket, men at det blir lite brukt.

– Jeg vil anta det er ressursspørsmål, det er en del av bildet når tjenestene er presset.

Relasjonbrudd

– Hvorfor er det så mange brudd?

– Det er måten man har designet tjenestene på, ved at man deler opp i veldig mange funksjoner. Når det gjelder døgnplasser, så er du innlagt akutt ett sted, der du opparbeider relasjoner. Men der kan du bare være maks tre dager, fordi det er en observasjonspost. Så kommer du til akuttpost, hvor du kan være i maks 14 dager. Så blir du flyttet videre. Hele tiden møter du nye ansatte i vaktfunksjoner.

– Hvordan beskriver pasientene dette?

– At det er krevende å forholde seg til så mange forskjellige folk. Også i poliklinikken er det ganske store utskiftninger, du kan bli flyttet over til andre team, som har kompetanse på andre ting. Tjenestene er designet for mange relasjonsbrudd. Det gjelder også voksenbehandling, hvor man skifter behandlere ofte, sier Rolland.

Han mener bruddene gjør noe med tilliten til systemet:

– Og det gjør noe med tilgangen. Vi jobber med noe av det innerste tankesettet til mennesker, og det er ikke sånn at de åpner seg bare fordi man har en tittel.

– Du har sagt at det er mistillit mellom tjenestene fra barn til voksne? Hva slags?

– Når man kommer inn i voksenpsykiatrien, må man gjøre en helt ny kartlegging og vurdering. Og under det, ligger det en mistillit til det som er gjort tidligere og hvordan man har tilegnet seg utfordringene som den unge har, sier Rolland og peker på at voksenpsykiatrien er mye mer opptatt av diagnoser:

– Med barn og unge er det en mer funksjonell tilnærming. Behandlingen er mer familiefokusert i voksenpsykiatrien enn for barn og unge. Etter fylte 18 år blir far og mor nesten ikke involvert, og dette er utfordringer som preger hele familien. •

Helsedirektoratets anbefalinger:

Avdelingsdirektør Torunn Janbu i Helsedirektoratet kommenterer Espen Gade Rollands systemkritikk om overganger mellom barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og psykisk helsevern for voksne slik i en e-post:

«Anbefalingene i pakkeforløpet er utarbeidet for å få til gode overganger og anbefalingene skal etterleves i helseforetakene for å unngå brå og uplanlagte overganger for ungdom, der ungdom ikke har fått medvirket eller er klar for overgangen. God planlegging og tilrettelegging av overgangen kan gi økt pasienttilfredshet. Forberedelsene bør starte tidlig i forløpet. Det bør utarbeides en individuell overgangsplan, i samarbeid med ungdommen og familien og som involverer kommunehelsetjenesten der det er aktuelt.» Janbu skriver også at det bør være ansvarlige kontaktpersoner ved overgangen, og at det bør avklares hvem i ungdommens nettverk som kan være en støtte i overgangsfasen. •