Sett utenfra hadde hun en vellykket tilværelse i arbeid som psykolog, og hun levde sammen med en kjærlig partner. Hun burde vært lykkelig, men følte seg frakoblet følelsesmessig. Ofte opplevde hun «hjernetåke» under timene med pasientene sine, og hun hadde i mange år slitt med mageproblemer. Hun drakk for mye alkohol. Hvordan kunne det ha seg? Livet hadde hun organisert slik at hun hele tiden var opptatt, alltid i aktivitet og med stadig nye planer. Da hun brøt sammen over havren, satt hun og leste om de langvarige effektene av barndomstraumer. Hun innså at den faglige oppdateringen også handlet om henne selv.

Gjennom Instagram-kontoen «The Holistic Psychologist» har Nicole Le Pera fått seg en tilhengerskare over hele verden. Hovedbudskapet er at vi må lære å hele vårt indre barn, slik hun har gjort selv. På Instagram er det 4, 6 millioner mennesker som følger Le Peras oppdateringer om hvordan man kan helbrede seg selv. Boka How to Do the Work kom tidligere i år, og klatret helt til toppen av New York Times’ salgsliste for selvhjelpsbøker. Psykologen har et nært forhold til sine følgere, og leser og svarer på mange av kommentarene som dukker opp på hennes oppdateringer. Universet hennes kan minne om en kult. «Takk fra bunnen av mitt hjerte, for at du redder oss, pleier oss og guider oss kun med enkle ord! Du er fantastisk», (vår oversettelse) skriver en følger i et kommentarfelt med 829 meldinger. Den holistiske tilnærmingen innebærer å se kropp, hjerne og sjel som en helhet, ikke som adskilte. Psykisk og fysisk smerte er budbringere om at noe er galt, og kuren må skje innenfra. Vi må lære å forstå at det er barnet inni oss som er såret, engstelig og ikke har fått den omsorgen og forståelsen som det skulle hatt. Måten vi reagerer følelsesmessig på, er et speilbilde av hva som hendte oss som barn. Som voksne skal vi være foreldre til vårt indre barn, «reparenting» som Le Pera kaller det. Vi skal sette grenser for andres krav og følelsesmessige invasjoner, vi skal tilgi oss selv hver dag, og vi skal spise, drikke og bruke kroppen på en måte som er sunn og bra. Vi skal lære oss oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, og slik få et bevisst forhold til hvordan vi reagerer følelsesmessig på hendelser i dagliglivet. Gjennom alt dette indre arbeidet vil vi bli i stand til å leve bedre og mer autentiske liv, og helbrede våre barndomstraumer.

Nylig skrev psykologspesialist og forsker Dag Nord­anger en kommentar under tittelen «Herre­gud, er alt traumer nå?!» på nettstedet psykologisk.no. Det var en reaksjon på at Oslo skal bli en såkalt traumeinformert by. For eksempel skal skole­verket ha fokus på trygghet, tilhørighet og «regulerende relasjonelle erfaringer». Sagt enklere, tror jeg det betyr at elever kan ha plagsom bagasje i sekken når de oppfører seg trøblete. Med denne tilnærmingen kan om­givelsene ta hensyn og reagere på mer fruktbare og kontaktskapende måter enn sinne, avvisning eller straff. Nordanger er ambivalent til den «traumebevisste vekkelsen» han mener går over landet. Han er tilhenger av mer oppmerksomhet på traumer, samtidig er han redd for at perspektivet kan bli for dominerende.

Det er ikke «den holistiske psykologen» Nicole Le Pera. Selv har hun rangert pasienter på en skala fra én til ti for grad av traumatiske faktorer, den såkalte ACE (Adverse Childhood Experiences)-testen. Pasienter som skårer ti på testen, kan for eksempel ha opplevd seksuelt misbruk. Selv skårer Le Pera en ener. Likevel mener hun at mange av problemene hennes i voksen alder skyldes traumer i barndommen, ut fra at hennes emosjonelle og spirituelle behov ikke ble møtt, og at det autentiske selvet hennes derfor ikke fikk utvikle seg. Samtidig vokste hun opp i et familieklima som var konstant opptatt av små fryktbaserte dramaer; en sinna nabo, en snøstorm, en ubetalt regning. Det var en familiesyklus av sinneutbrudd og angst. Forfatteren forteller at hennes måte å takle familiestormene på, ble å spille kul og tilbakelent. For henne var det en forsvarsstrategi. I virkeligheten distanserte hun seg, som i sitt eget romskip. På fagspråket dissosierte hun – forlot situasjonen. Strategien mener Le Pera har resultert i at hun har få og dårlige minner fra barndommen.

Over bollen med havre inntraff det hun kaller sjelens mørke natt.