Når kroppen ikke lenger kjennes trygg: Helseangst etter alvorlig sykdom 

Av: Silje Zink, fagansvarlig samtalegrupper og nestleder i Angstforeningen og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

Stadig flere lever videre etter alvorlig sykdom, med kreft som et tydelig eksempel. Nå overlever rundt fire av fem mennesker i over fem år hvis vi ser alle kreftformer samlet. Midt i gleden over å oppleve behandling som virker, kan usikkerhet og frykt for tilbakefall og ny sykdom legge et konstant trykk på livskvaliteten og den psykiske helsa.

Det samme kan gjelde etter andre alvorlige sykdommer.

I våre organisasjoner Angstforeningen og Rådet for psykisk helse møter vi mennesker som beskriver at sykdommen i prinsippet er ferdigbehandlet, men at frykten ikke slipper taket. Noen forteller at de ikke lenger klarer å skille mellom vanlige kroppslige fornemmelser og tegn på at noe alvorlig er galt, og at mye av hverdagen går med til å overvåke kroppen.

Uro og leting etter tegn

Hvordan vi tar med oss og bearbeider opplevelsene våre vil variere, og mange opplever at sykdomserfaringen og følelsen av at kroppen har sviktet preger dem selv om behandlingen er vellykket. Selv om kontrollene viser gode svar, og det medisinske forløpet er ferdig, kan uroen bli værende.

Frykten kan ofte dreie seg om at kroppslige endringer som en ny smerte, nyoppstått kløe, prikking, et trykk i brystet, svimmelhet, hjertebank eller unormal tretthet leses inn i en ny sammenheng. Signaler som tidligere ikke ble sett på som viktige, kan nå tolkes annerledes. Bør jeg oppsøke lege? Kan det være alvorlig? Er sykdommen tilbake?

For den som har vært alvorlig syk, er slike spørsmål forståelige og det er ikke nødvendigvis lett å gå tilbake til å stole på kroppen slik man gjorde før.

Helseangst og frykt for tilbakefall

Innenfor kreftfeltet brukes ofte begrepet frykt for tilbakefall. Dette skiller seg fra helseangst, selv om de kan overlappe. En internasjonal metaanalyse viste at 59 prosent av kreftpasienter og kreftoverlevere opplever minst moderat frykt for tilbakefall, mens 19 prosent opplever høy frykt.

For noen er frykten særlig knyttet til kontroller, undersøkelser eller venting på svar. For andre blir den mer vedvarende. Den kan prege hvordan vi forholder oss til kroppen i hverdagen. Vi kjenner mer etter, søker mer informasjon, ber oftere om bekreftelser eller unngår situasjoner som minner om sykdom. På kort sikt kan dette gi lettelse. Et normalt prøvesvar, et svar fra legen eller en beroligende kommentar kan senke uroen, men hvis tryggheten er kortvarig, kan behovet for ny bekreftelse komme raskt tilbake. Det er i slike mønstre helseangst kan bli relevant.

Helseangst handler om vedvarende bekymring for egen helse, ofte knyttet til frykt for alvorlig sykdom. Den kan vise seg gjennom kroppsovervåking, gjentatt sjekking av symptomer, mye søking etter informasjon, behov for bekreftelser eller unngåelse av undersøkelser og situasjoner som minner om sykdom. Alvorsgraden varierer. For noen er bekymringen avgrenset til perioder rundt kontroller, mens den for andre blir så omfattende at den preger store deler av hverdagen. Vedvarende helseangst kan føre til søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, nedstemthet, sosial tilbaketrekning og redusert fungering i arbeid og familieliv. Den psykiske belastningen kan dermed bli betydelig, også når den alvorlige sykdommen er ferdigbehandlet eller under kontroll.

Helseangst etter sykdom har ofte et tydelig utgangspunkt. Det kan dreie seg om frykt for å overse symptomer, frykt for feilaktige vurderinger fra helsepersonell, frykt for tilbakefall eller å miste kontroll over egen kropp og hverdag igjen. Mange opplever også perioder med uavklarte svar, hvor de venter på prøver, bilder, kontroller eller nye vurderinger. Selv om medisinsk ventetid ofte er vanlig og nødvendig, kan den likevel være enormt krevende for den det gjelder. Man er kanskje ikke syk, men man føler seg langt fra helt trygg. Hverdagen må fortsette mens vi venter, og det kan være vanskelig.

Angsten gir kroppslige utslag

Helseangst betyr ikke at symptomene er innbilte. Kroppslige symptomer kan være ekte, selv om de ikke skyldes alvorlig sykdom. Hjertebank, svimmelhet, smerter, trykk i brystet, kvalme og utmattelse kan føles veldig sterkt. Angst kan altså merkes i kroppen. Det kan gi midlertidig ro og lettelse å møte uroen med stadig nye undersøkelser og bekreftelser, men det gir ikke nødvendigvis mer tillit til kroppen på sikt. Dette er en krevende balanse for helsetjenesten. Uavhengig av om det er fysiske symptomer som henger sammen med sykdommen eller helseangsten som fulgte med, skjer alt i den samme kroppen. Men når bekymringen blir vedvarende og styrende, må også selve bekymringsmønsteret tas på alvor.

Hvordan du blir møtt i slike situasjoner, har stor betydning

Når det er vanskelig å skille mellom symptomer på sykdom og symptomer på angst, trenger pasienten å bli møtt med både medisinsk grundighet og forståelse for den psykiske belastningen. Dersom helseangst blir avfeid som overdrivelse eller «bare bekymring», kan det forsterke opplevelsen av ikke å bli tatt på alvor. Samtidig krever god hjelp at fastleger og andre behandlere har kunnskap om helseangst og tør å snakke om den, uten at nye eller endrede symptomer automatisk forklares psykisk. Målet må være en oppfølging som både ivaretar behovet for medisinsk vurdering og hjelper pasienten med å bryte et bekymringsmønster som har blitt styrende.

I oppfølgingen etter alvorlig sykdom bør det derfor være rom for å spørre hvordan pasienten faktisk har det med kroppen etterpå. Bruker du mye tid på å kjenne etter? Klarer du å stole på kroppen? Begrenser bekymringen hverdagen din?

Slike spørsmål kan bidra til å skille mellom normal uro og helseangst som har begynt å ta for stor plass. De kan også gjøre det lettere å tilby hjelp tidligere.

Å leve et godt liv i en usikker situasjon

Vi må snakke mer om hva som skjer etter alvorlig sykdom. Ikke bare om kontroller og prøvesvar, men om hvordan det er å leve med en kropp som ikke lenger kjennes like selvfølgelig.

Hjelp handler om å kunne forholde seg til kroppslige signaler på en måte som ikke gjør livet stadig smalere. For noen innebærer det behandling. For andre kan god informasjon, normalisering og støtte være nok til at uroen ikke får utvikle seg videre.