Hull i sikkerhetsnettet ved soning

Av: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Nedbyggingen av psykisk helsevern går ut over innsattes helse og rehabiliteringsprosess, og fagfolk påpeker at alvorlig psykisk sykdom forverres slik at progresjonen i straffegjennomføringen uteblir. Fagfolk er samtidig bekymret for at flere innsatte kan ha alvorlig sinnslidelse, selv om de er vurdert som tilregnelige.

I Ukoms nye rapport Mellom straff og helsehjelp – samhandling om alvorlig psykisk syke i fengsel trekkes personer med alvorlig psykisk lidelse som dømmes til fengselsstraff frem som en særlig sårbar gruppe, ofte med redusert funksjonsnivå, og behov for omfattende, koordinerte tjenester. Hvem har da ansvaret for å identifisere behovene deres og sikre dem nødvendig helsehjelp?

Eksempelet Daniel

I rapporten ser vi systemsvikten eksemplifisert gjennom Daniels historie. Han hadde en vanskelig oppvekst, og bodde flere år i fosterhjem. Skolegangen stoppet delvis opp etter sjette klasse. Daniel hadde en alvorlig psykosediagnose, ADHD, rusmiddellidelse og begrenset egenomsorgsevne. Året før fengsling var han innlagt fire ganger på tvang i psykisk helsevern, før han avviste all helsehjelp fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten. Etter noen mindre lovbrudd ble han pågrepet av politiet. Daniel ble dømt til en ubetinget fengselsstraff på noen måneder, og sonet dommen i et høysikkerhetsfengsel.

Rettsdokumentene inneholdt ikke opplysninger om Daniels psykiske helse, og kriminalomsorgen hadde lite informasjon om ham da de skulle planlegge soningsoppholdet.

Kriminalomsorgens journal beskrev flere episoder med uvanlig og uforståelig atferd, blant annet at han snakket ut i luften, lo høyt uten tydelig årsak og at han hørte et barn rope om hjelp. Han var mistenksom, og demonterte en brannvarsler som han mistenkte ble brukt til overvåking av cella, som ble beskrevet som skitten og rotete. Daniel trengte hjelp til å fylle ut skjemaer for bestilling av varer fra butikken, fikk ingen besøk eller telefoner under oppholdet, og han ønsket ikke kontakt med foreldrene. Daniel hadde ingen fast bopel, inntekt eller nettverk. Da han ble løslatt fikk han nøkler til en campinghytte som midlertidig bolig av NAV. Få dager senere ble han funnet livløs, og døde på sykehuset noen dager etterpå. Daniel ble litt over tjue år.

Ingen hadde hele bildet

Det er generelt stor risiko for at psykiske lidelser ikke avdekkes før soning. Ukom fant ingen informasjon om Daniels psykiske helse, boevne, økonomi eller funksjonsnivå i sin gjennomgang av rettsdokumentene. Hans historie viser oss et system uten tydelig ansvar når alvorlig psykisk syke mennesker skal inn i en soningstilværelse.

Hvordan skal kriminalomsorgen kunne planlegge relevant tilrettelegging, aktiviteter og rehabilitering når opplysninger om innsattes tilstand begrenser seg til de rent strafferettslige dokumentene? Vi vet jo at dette er en svært viktig faktor for å unngå sykdomsforverring.

Delt ansvar kan bety at ingen tar ansvar

Under soningen blir oppfølging og helsehjelp ofte fragmentert, uten at noen tar et helhetlig ansvar for innsatte med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Når du skal ut fra høysikkerhetsfengsel og tilbake til samfunnet, er overgangen for mange preget av svak systematikk og mangelfull koordinering mellom kriminalomsorgen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Konsekvensen blir at innsatte med alvorlig psykisk lidelse risikerer å stå uten tilstrekkelig oppfølging etter løslatelse.

Staten har delegert ansvar for oppfølging og helsehjelp i fengsler til kriminalomsorgen, kommunene, de regionale helseforetakene og fylkeskommunene. Når så mange sektorer deler på ansvaret for helsehjelp og oppfølging øker risikoen for ansvarspulverisering og fragmentert eller fraværende koordinering.

Undersøkelsen viser at kartlegging av innsattes helse skjer gjennom flere parallelle prosesser særlig i starten av soningsforløpet. Dagens virkelighet er at styringsinformasjonen er begrenset, samhandlingen mellom fengselshelsetjenestene er svak, tilbudene varierer betydelig, og særlig innsatte med alvorlig psykisk lidelse og liten sykdomsinnsikt kan falle utenfor nødvendig og likeverdig behandling. I praksis mangler ofte helsetjenesten tilgang til nødvendig informasjon om helsetilstand, og er avhengig av hva den innsatte deler om seg selv.

Helserettighetene til innsatte må ivaretas

Det er uforsvarlig at innsatte med alvorlige lidelser selv skal måtte stå ansvarlig for å navigere i kompliserte situasjoner som skal balansere rettigheter og behov. Helsepersonell og kriminalomsorgen var samstemte i sin bekymring for Daniel da han skulle løslates. Ukom mener at han selv ikke var i stand til å fremme sin egen sak eller ivareta egne interesser.

Daniels historie handler ikke bare om helse, men om rettssikkerhet og likeverdige tjenester. Ingen tok helhetsansvar for Daniel. Nå er han død. Skal flere liv reddes, må ansvaret bli tydeligere, oppfølgingen mer koordinert og helserettighetene i fengsel tas på langt større alvor. Vi må tette hullene i sikkerhetsnettet.