Tema for denne artikkelen er forholdet mellom psykisk helse og digital aktivitet blant ungdom, og hvordan digital aktivitet kan forstås i lys av ungdommens utviklingstemaer som å utforske sosiale roller og selvidentitet. Spesielt vil jeg drøfte hvordan vi kan forstå unges digitale engasjement i risikoinnhold på nett som en grensetesting av overgangen mellom indre og ytre verden, og mellom selv og andre.
Les også artikkelen Ungdomstid, kroppen og selvet | Rådet for psykisk helse skrevet av Line Indrevoll Stänicke.
Den digitale ungdomstiden
For unge som vokser opp i dag er hverdagen i en så stor grad strukturert av digitale medier at det gir få muligheter for å leve ikke-digitalt – «digital-by default» (Stoilova et al., 2020). Siden lanseringen av den første smarttelefonen omkring 1994 har det skjedd en voldsom utbredelse av digital mediebruk i alle aldersgrupper. Allerede i 2020 rapporterte 97% av barn og unge i alderen 9-18 år at de har egen smarttelefon, og i 2024 bekreftet 50% av alle 9 åringer det samme. Barn og unge bruker smarttelefonen primært for sosial kontakt, kommunikasjon, underholdning og lek, samt informasjonsinnhenting (Smahel et al., 2020). YouTube er den desidert mest populære nettkanalen for både barn og ungdom, og ved 13 års alderen er de aller fleste engasjert i sosiale medier (SoMe) som TikTok, Instagram eller Snapchat (Medietilsynet, 2025). Selv om vi nylig har fått en anbefalt aldersgrense på 15 år for bruk av sosiale medier, har ulike apper forskjellige aldersgrenser, og halvparten av alle niåringer er aktive på SoMe. De aller fleste er engasjert ved å se, lese og eventuelt «like» andres bilder eller innlegg, mens om lag ¾ av ungdommer lager egne innlegg og deler mest med venner og familie. Jenter er noe mer engasjert i SoMe enn gutter, og gutter rapporterer mer bruk av dataspill.
Ungdomstiden er kjennetegnet ved bevegelser og endringer kroppslig, følelsesmessig, relasjonelt og sosialt (Stänicke, 2019). Sentrale psykologiske utviklingstemaer i ungdomsårene – som løsrivelse og autonomi, relasjonell gjensidighet og identitet – kan gi en forståelse til den transformasjonen som finner sted i overgangen til voksenlivet. Ungdommer har en tydeligere orientering mot venner og jevnaldrende for utforskning av roller, problemløsning og identitet til forskjell fra i barneårene der foreldre og familien er det viktige omdreiningspunkt i tilværelsen (Erikson, 1968; Osmont et al., 2021). Utvikling av selvstendighet og en stabil selvidentitet innebærer utforsking av grenser for å bli kjent med seg selv. Sentrale spørsmål er: Hvor går grensen mellom ditt og mitt, min indre og den ytre verden, og meg selv og andre? Hvor mye tåler kroppen min? Hva har jeg ansvar for? Hvor mye kan jeg være der for andre? Den psykologiske løsrivelsen mot selvstendighet handler om å utvikle kjennskap til og toleranse for en selv, finne gode former for selvomsorg, men også øve på å be om hjelp og sosial støtte.
Ungdom kan erfare utfordringer i overgangen til voksen alder – som overveldende følelser, engstelse og ubehag for kroppslige endringer, eller relasjonelle vansker med familie og venner. Risikoatferd er forhøyet i denne aldersgruppen sammenliknet med yngre barn og voksne – som kriminell utforsking, tyveri, mobbing, risikabel bilkjøring og rus – og ungdom er mer risikovillige sammen med andre jevnaldrende enn sammen med yngre barn eller med voksne (Osmont et al., 2021). På tvers av flere land er det rapporter økt psykiske plager blant barn og unge de siste tiår – som depressive plager, konsentrasjonsvansker, spiseforstyrrelse og selvskade (Potrebny et al., 2024). Flere forskere har påpekt en sammenheng mellom økende rapportering av psykiske helseplager og skjermbruk blant barn og ungdom fra 1995 og frem til i dag (Twenge et al., 2018; Haidt, 2023). I det følgende vil jeg presentere noe av den kunnskapen vi har om forholdet mellom digital aktivitet og psykiske vansker blant ungdom. Jeg vil drøfte hvordan digital aktivitet kan gripe inn i ungdommens utviklingstemaer som å utforske sosiale roller og selvidentitet, og spesielt utforske hvordan vi kan forstå unges digitale engasjement i risikoinnhold på nett som en grensetesting av overgangen mellom indre og ytre verden, og mellom selv og andre.
Digital aktivitet og digital risiko
Den digitale arena tilbyr kunnskap, læringsmuligheter og kontakt med andre med samme interesser. En rekke studier viser at digital aktivitet som videospill og bruk av internett kan ha positiv effekt på kognitive ferdigheter som informasjonsbearbeiding, visuo-spatial prosessering, oppmerksomhetsfokus, arbeidsminne og strategisk planlegging (Haddock et al., 2022). I tillegg kan videospill, internett og SoMe ha sosio-emosjonelle effekter som økt opplevelse kontroll og agens, mestringsfølelse og autonomi, samt fasilitere sosial kontakt og identitetsutforskning med likesinnede (Haddock et al., 2022). I en ungdomstid der venner er viktig for utforskning av sosiale roller og identitet, kan den digitale kontakten forstås som en utvidet vennearena (Stänicke et al., 2023). I vanskelige perioder eller etter krevende stressfulle situasjoner, kan videospill og SoMe tilby distraksjon, adspredelse og slik sett fremme psykisk velvære, understøtte og modellere prososial atferd i spill, samt virke kontaktfremmende for ensomme unge.
Twenge med kollegaer (2018), og senere Haidt (2023), fremhever imidlertid at den økende rapporteringen av nedstemthet, depressive plager, konsentrasjonsvansker, spiseforstyrrelse og selvmordsproblematikk blant ungdom fra 2010 har skjedd parallelt med at ungdom byttet «in person time with screen time». Oversiktsstudier understreker sammenhengen mellom høy frekvens skjermtid og forhøyet risiko for fedme, kroppslige plager som søvnvansker, hodepine og lav fysisk aktivitet, psykiske vansker som spiseforstyrrelse, samt konflikter mellom barn/unge og dennes foreldre (se for eks. Priftis et al., 2023). Forskere diskuterer om det er skjermbruk alene som kan forklare denne økningen, eller om sammenhengen må også forstås som et uttrykk for flere forhold som har endret seg i samme tidsperiode – som økt åpenhet om psykiske vansker generelt, eller om unge har en lavere terskel for psykiske plager (Skjermbruksutvalget, 2024).
Det er viktig i denne sammenheng å fremheve at det ikke bare er omfanget av hvor mye tid ungdom bruker digitalt som er viktig for å forstå skjermbrukens effekt, men hva unge interagerer med av digitalt innhold (Sanders et al., 2024). I EU kids undersøkelsen, som er gjennomført blant barn og unge i en rekke Europeiske land i 2008 og 2019, fant forskerne at 30-40% av de norske deltagerne hadde hatt en eller flere digitale risikoerfaringer (Smahel et al., 2020). Digitalt risikoinnhold kan være det å se bilder og videoer av vold, kriminelle handlinger, selvskade- og selvmordsinnhold som deles på SoMe. Noen kan bli utsatt for nettmobbing eller seksuelle grenseoverskridende handlinger, mens andre kan utsette andre for risiko digitalt ved å dele andres bilder eller negativ informasjon om andre. I de senere årene har vi også blitt mer oppmerksom på at noen barn og unge kan bli engasjert i grupper på SoMe som deler bilder, videoer og innlegg med særlig fokus på å promotere selvskade, selvmords- eller spiseforstyrrelsesinnhold (Stänicke et al., 2022, 2023). Viktig i denne sammenheng er at de barn og unge som bruker mye tid digitalt (mer enn 3-4 timer per dag) er også oftere vitne til og/eller ble engasjert i digitalt risikoinnhold, og hvis de også bekrefter å ha emosjonelle problemer eller konflikter hjemme så øker involveringen i risiko ytterligere (Smahel et al., 2020).
Det er derfor viktig å se hvilke ressurser og sårbarheter barn og unge kan ha med seg inn i digital interaksjon. Mange unge som søker aktivt på selvskade og selvmordstema oppgir at de selv strever med slike plager, og kjenner et behov for hjelp og behandling, men vet ikke vite hvor de får hjelp (Witt et al., 2023). En norsk studie viser at det er flere av de som bruker mye tid digitalt også rapporterer å selv streve med selvskading og selvmordstanker (Tørmoen et al., 2023). Når det gjelder spiseproblematikk, ser vi også noen av de samme tendensene. En internasjonal oversiktsstudie viser at unge, og mest jenter, som strever med spiseforstyrrelse både rapportere misnøye med egen kropp og høy tidsbruk på nettsider som promoterer spiseforstyrrelsesinnhold (omtalt som pro Ana eller pro Mia) (Mento et al., 2021). En norsk studie viser at av jenter som bekrefter et sterkt tynnhetsideal og har spisevansker, bekrefter de som bruker mest tid på SoMe å ha dårligst selvfølelse og størst misnøye med egen kropp (Dahlgren et al., 2023).
Det kan også være avgjørende hvordan unge interagerer med SoMe. Steinsbekk og kollegaer (2021) finner at ungdom som legger ut poster selv har mindre psykiske vansker eller emosjonelle problemer sammenliknet med de som kun ser på andres innlegg. Opplevelsen ungdom har mens de er på SoMe er også avgjørende – de som opplever høye forventninger om å være tilgjengelig og responsive eller bekymrer seg for anerkjennelse på nett, har større risiko for å få depressive plager. En annen studie viser at det å bruke mye tid digitalt eller ikke hadde gjorde ingen forskjell på om de rapporterte å ha selvmordstanker eller ikke, men hvis ungdom erfarer digitalt innhold som de synes er ubehagelig, leit eller negativt, rapporterer de mer selvmordstanker (Hamilton et al., 2024).
Det er derfor ikke lett å si om digital aktivitet forårsaker psykiske vansker eller ikke, men vi kan si at digitale og ikke-digitale arenaer er interavhengige – digital aktivitet får reelle konsekvenser. Den digitale arena krever særlige digitale ferdigheter som ungdom med høy digital aktivitet blir sterkere på. Dette kan omhandle kunnskap om tekniske ferdigheter, men også kunnskap om å navigere på og mellom plattformer, se ressurser og avverge risiko, eller se muligheter for å kommunisere i den digitale arenaen («platform literacy»; Livingstone et al., 2025). Samtidig kan digital tidsbruk innsnevre andre former for kroppslig aktivitet, ansikts til ansikts kommunikasjon, lek og sosialt samvær – som er avgjørende for læring og utvikling av perspektivtakning, empati, følelsesregulering og kreativitet. Spesielt bør vi være oppmerksomme på at sårbare barn og ungdommer søker selv mer informasjon om risiko digitalt, og kan bli mer engasjert i digitalt risikoinnhold. Utfordringen er at de ressurser og sårbarheter de har med seg hjemmefra, utfordringer på skolen og med venner, blir med inn i en digitale verden – disse ungdommene har en trippel sårbarhet.
Engasjement i digitalt risikoinnhold – utforskning av selv og andre
Det sosiale og emosjonelle fellesskapet – i familien, med venner og jevnaldrende – er en avgjørende læringsarena for de utfordringene ungdom kjenner på i hverdagen. Mangel på kontakt med jevnaldrende og avstand til foreldre kan gjøre denne livsperioden mer smertefull og overveldende. Engasjementet i digitale nettverk kan for noen bidra med en helt avgjørende sosial kontakt med jevnaldrende i ungdomstiden for å utforske selvstendighet, roller, grenser og identitet. Vi voksne kan likevel – forståelig nok – bli bekymret for digital aktivitet som er altoppslukende, som er avhengighetsskapende, og/ eller er preget av engasjement i risikoinnhold. Vi kan bli redde for at de inspireres til risikoatferd, øker deres vansker ytterligere, eller befester en opptatthet av lidelse mer enn livets andre sider.
Intervjustudier med unge viser hvordan det å bli og å være engasjert i SoMe grupper som deler digitalt risikoinnhold – som selvskade, selvmord og spiseforstyrrelse – kan oppleves fra deres perspektiv som å finne et sted å høre til (Stänicke, 2022). Lise, en 16 år gammel jente, beskrev det slik:
«Jeg var så deppa. Jeg fikk ikke til noe. Passet ikke inn med dem … og alt du vil når du er 14 år er å passe inn … Jeg søkte på alt mulig, om ulike psykiske lidelser, måter å gå ned i vekt, skade meg eller ta livet mitt … Når du tror det er noe galt med deg så er det jo helt fantastisk å se at ‘oi’ her er det 1000 andre som har det også sånn».
Hun beskrev engasjementet som spennende, men også som en farlig lek.:
«Fordi en stor del av det er spenning og det å få kontakt … Det er også min måte å ventilere tristheten. Jeg ‘bi-blogger’. Istedenfor å skrive om det I en bok. Hvis jeg har det vanskelig setter jeg på trist musikk, søker etter og «reposter» triste bilder. Jeg vil være i den bobla … Det er meg og min ‘online diary’ … Det sto ‘trigger warning’, men det gjorde det bare enda mer spennende å sjekke ut hva det handlet om. Til slutt var hele kontoen fylt av slike bilder … Jeg ELSKET det, men det var utrolig farlig».
Ungdom kan også erfare innholdet som romantiserende på hva psykisk lidelse er, og at engasjementet er triggende på vanskene de har, men kontakten gjorde det vanskelig å avslutte. Lise forteller slik om sin erfaring av samspillet med de andre i gruppen:
«Det ble mer og mer konkurranse mellom oss om å veie minst og det ble slitsomt å ta inn hvordan alle strevde såå mye – det er utrolig mange ensomme skjebner der ute».
Flere år etter hun var svært aktiv kan hun fortsatt søke opp nettverkene i perioder hvor hun har det vanskelig:
«Du ender opp i et slags hull hvor du leser om akkurat det samme som det du selv går igjennom – det gjør det bare verre … Problemet er at jeg føler meg ganske avhengig av det felleskapet … jeg kan dele ting der som jeg ikke kan dele andre steder. De forstår meg på ordentlig … det er der jeg er på ekte».
Mange unge kan erfare det som å være på en arena med jevnaldrende – som kan representer støtte, vennskap og fellesskap, men når det blir triggende, fristende å utforske mer enn de vet er bra for dem, så kjenner de et savn etter at noen tar grep – de erfarer at ingen tar ansvar.
Vi kan undre oss over hvilken funksjon dette engasjementet kan ha i en ungdomstid preget av svingende følelser, økende autonomi, og hvor utforskning av grenser og sosiale roller er så sentralt. Den digitale aktiviteten kan være en viktig måte å søke kunnskap om psykiske vansker, og kan være en distraksjon fra eller regulering av vanskelige følelser ved å gjøre og fokusere på noe annet. Den digitale aktiviteten kan også ha en sosial funksjon hvor de etablerer kontakt, finner et fellesskap, og opplever støtte og hjelp til problemløsning i vanskelige situasjoner. Mange unge fremhever selv at de finner gode råd, kan bli motivert av andre til å søke hjelp, og opplever varme og respekt fra andre deltagere som også har erfart vanskelige opplevelser (Susy et al., 2023; Stänicke et al., 2023). Samtidig kan oppsøking av risikoinnhold uttrykke grensetesting rettet mot lover og regler, autoriteter og myndigheter, men også innebære risikoatferd mot egen kropp.
Motivasjonen og energien mange investerer i SoMe, men også i risikoinnhold, kan kanskje forstås som en utforskning av selvet, og kanskje spesielt det vanskelige de erfarer i livet og i seg selv (Stänicke, 2022). I digitale forum kan de potensielt utforske sårbarhet i overgangen fra en indre til en ytre verden. Utforsking av bilder og videoer, om det er andres poster, eller det å lage egne, kan være en start på å representere vonde opplevelser og utforske selvidentitet. I digitale forum kan de teste ut sider av seg selv som de kanskje ellers skammer seg over, eller ikke tørr å vise – som interesser vennene ikke er opptatte av, legning de er redde for, eller politiske meninger: Kan jeg være slik? Hvem er jeg når jeg er sammen med andre?
Det er likevel viktig å fremheve at de unge selv opplever risikoengasjementet som triggende, at det kan øke deres helseutfordringer, og skape konkurranse mellom de som deltar i gruppen. Det sosiale fellesskapet kommer med en omkostning – det er et tveegget sverd (Lewis & Seko, 2016).
Hvordan snakke med barn og unge om digital risiko?
I møte med den digitale arena er det lett som voksen å kjenne en avmektighet – hvordan kan jeg beskytte barnet og ungdommen min? Vi skulle kanskje helst se at de teknologiske selskapene og nasjonale instanser kunne regulere digitale tjenester, apper og internettilgang slik at innholdet med risiko som barn får tilgang til kan reduseres. Selv om det nylig er foreslått en økning i aldersgrense til 15 år i Norge, er det i dag fortsatt opp til foreldre om barn kan bli brukere av tjenester som ikke er beregnet for deres aldersgruppe. Når så mange av vennene er på samme tjeneste så blir det vanskelig for foreldre å skulle si at de ikke skal delta. Slik det er i dag blir ansvaret lagt på foreldre i å begrense deres tilgang og bruk.
Det er derfor viktig med et fokus på digitale ferdigheter inkludert digital risikohåndtering på skolen. Interessant nok strever 40% av unge med å vurdere digital risiko – både rettet mot seg selv og for andre (Helsper, 2021). Jenter har generelt lavere selvtillit på digitale ferdigheter enn guttene, men viser i praksis bedre digitale ferdigheter. Unge med sosioøkonomiske utfordringer har gjennomgående lavere selvtillit på digitale ferdigheter, men denne gruppen unge viser også dårligere digitale ferdigheter. En utfordring er at det å gi opplæring i digitale ferdigheter og risikohåndtering hjelper mest de som har minst emosjonelle problemer. De som allerede har emosjonelle utfordringer, kan oppleve mer risiko når de får økte digital kompetanse – kanskje fordi det finner frem til risikoinnhold som de før ikke hadde digital kunnskap for å finne.
Det er derfor spesielt viktig i samspill med barn så vel som ungdom at vi som er voksne erverver oss noe kunnskap om, tar opp og viser interesse for deres digitale aktivitet, og spør om de har erfaringer med digitalt risikoinnhold. Barn og unge forteller i svært liten grad voksne om de risikoerfaringene de blir utsatt for eller er engasjert i (Livingstone et al., 2022; Smahel et al., 2020). Om de ser bilder eller videoer av vold digitalt, utsettes for seksuelle grenseoverskridende handlinger på nett, eller blir engasjert i risikoinnhold som promoterer selvskade, selvmord eller spiseforstyrrelse, så forteller de svært sjelden om det til foreldre, lærere, helsesykepleier eller terapeuten sin.
I lys av ungdomstidens utviklingstema der økende selvstendighet og autonomi er sentralt, og hvor de skal utforske verden mer og mer på egenhånd, er foreldre og andre voksne fortsatt viktige som rådgivere og veiledere, for å representere verdi og moral, rett og galt, og hjelpe til når de trenger støtte og har behov for å dele erfaringer. Dette fordrer til en viss grad at vi voksne er litt mer i bakgrunnen som en trygg base å søke til når det stormer, men også representere rutiner og struktur i hverdagen. Deres digitale aktivitet utfordrer denne foreldreposisjonen, for vi kan ikke stole på at de kommer når de trenger hjelp. Barn og unge henvender seg ikke til de voksne som er der for å kunne hjelpe når vanskelige situasjoner finner sted. De sier selv at voksne ikke forstår fordi de ikke selv vokste opp med digitale medier, eller de vil ikke være til bry (Livingstone et al., 2022). De kan kjenne skam for det de har blitt involvert i, og de er redde for å miste tilgang på telefonen og internett om de forteller om det de har blitt engasjert i. Fellesskapet på nett kan også gjøre det vanskelig å avslutte risikoengasjement i SoMe grupper, men også det at de føler at de der kan være mer «ekte» enn på skolen eller med andre venner.
Budskapet fra unge til voksne er at det er vi som må ta opp digital aktivitet som tema, og spørre direkte om de har erfaringer med digitalt risikoinnhold (Livingstone et al., 2022). Vi bør spørre direkte, og gjerne nevne eksempler på digital risiko. Kanskje vise til at det er noe vi har hørt eller lest om, spørre åpent og være nysgjerrig. Samtidig er det ikke sikkert at vi da får et klart svar, eller en lengre utlegning, men det er en måte å tematisere og vise at vi er en voksen som er orientert og interessert. Kanskje går det an å ta det opp flere ganger over tid, noe som kan senke terskelen for at de selv kan fortelle. Det å vise nysgjerrighet, åpenhet, og lytte til deres perspektiv på aktiviteten kan bidra til selvrefleksjon og en opplevelse av å bli forstått. Det er viktig å akseptere at de er ambivalente og kan både synes digitalt innhold er spennende og likevel overveldende og vondt å se på. Som voksne bør vi være rause med at de kan gjøre feil som alle andre, og at det derfor viktig å være støttende og reduser skam.
Mange unge ønsker seg også bedre råd fra voksne når de erfarer vanskeligheter på nett (Livingstone et al., 2022). Dette er kanskje spesielt vanskelig siden mange voksne ikke har hatt samme erfaringer av hvor altoppslukende og livsnødvendig det å være på nett kan kjennes for noen. Da kan det være viktig å søke gode nettressurser, som politiet (nettpatruljen.no), medietilsynet (mediettilsynet.no), og helseinstanser (https://www.ung.no/snakk-med-noen/) som har informasjon og råd til voksne, men også direkte til barn og unge. Samtidig kan det være vanskelig for unge å se for seg en verden uten tilgang på all verdens informasjon til alle døgnets tider. De kan også streve med å se en mening i å skulle legge vekk telefonen, for hvordan kan de se for seg en verden uten – hva er det de da går glipp av? For de aller fleste unge er det å legge vekk telefonen og koble seg helt av internett ikke en mulighet – det vil innebære sosial isolasjon. Sosial kontakt er viktige i alle aldre, men for unge er det den viktigste læringsarena for å utvikle et mer stabilt selvbilde, en identitet og nyanserte mestringsstrategier i møte med livets utfordringer. For sårbare unge kan digital aktivitet i perioder være den eneste sosiale kontakten hvor de kjenner seg trygge.
Digitale ressurser
- Selvskading og selvmordsproblematikk i sosiale medier – hvordan møte barn og unge
- Oversikt nettsteder med chat for unge: https://www.ung.no/snakk-med-noen/
- Spesifikke chattjenester:
- En nettside for unge med spiseforstyrrelser og familiene deres, utviklet ved Sykehuset i Vestfold front | SpiseMOT
- Hjelp med vansker på nett: https://slettmeg.no/
- Chat ang mobbing: https://snakkommobbing.no/
