Sammendrag
Ungdomstiden er kjennetegnet ved bevegelser og endringer kroppslig, følelsesmessig, kognitivt og sosialt. Sentrale utviklingstemaer i ungdomsårene, som løsrivelse, autonomi, relasjonell gjensidighet og identitetsformasjon, tilbyr en forståelse til den transformasjonen som finner sted i overgangen til voksenlivet. Kroppen gir tilgang på læring, mestring og nye opplevelser på en rekke livsområder i denne utviklingsperioden. Samtidig viser noen ungdommer risikoatferd rettet mot egen kropp – de lar være å spise, ruser seg eller selvskader. For noen kan en opptatthet av kroppens feil og perfeksjonering av mangler bli det eneste viktige. For andre kan kroppen brukes for å oppnå lettelse eller unngå det overveldende. Denne teksten vil drøfte om kroppen har en spesiell rolle eller funksjon i ungdomstiden i forhold til utviklingen av selvopplevelse og identitet – og spesielt i forhold til å bearbeide og integrere vanskelige erfaringer og følelser. Kan kroppen brukes for å beskytte et gryende og skjørt selv eller uttrykke ens sårbarhet? Forfatteren fremhever at kroppen i ungdomstiden kan være en måte å bli kjent med ens styrke og tåle ens sårbarhet.
Ungdomstidens utfordringer – endringer og bevegelse
Ungdomstiden inntrer med pubertet i om lag 10-12 års alder. Puberteten skaper en overgang til en voksen tilværelse fra om lag 18 år. Perioden kjennetegnes av endringer kroppslig, kognitivt, følelsesmessig og sosialt, og kan vare opp i midten av 20-årene (Thapar, 2015). De kroppslige endringene er ofte mest synlige, men både ungdommen selv og andre viktige personer i deres liv kan merke sterke følelsesmessige svingninger eller følelsesmessig avflatethet og nummenhet. De følelsesmessige ytterpunktene er dominerende – sterk skam eller skamløshet, sterk irritasjon eller likegyldighet. Og følelsene og selvfølelsene kan svinge på kort tid – fra optimisme til nedstemthet i løpet av få timer.
Ungdom synes å vise sterkere reaksjoner på følelsesmessig stimuli enn andre aldersgrupper (Casey et al., 2008). I tillegg kan kognitive frontale endringer i denne livsperioden gjøre organisering, impulskontroll og regulering generelt vanskelig, og vanskeligere desto mer følelser er aktivert. Sterke følelser kan oppleves som å fargelegge hele ens tilværelse. Følelsene kan gjøre verden så deilig at ens sårbarhet oversees, eller så vond at det er vanskelig å se for seg at livet kan bli annerledes. Livet oppleves her og nå.
Ungdommer har en tydeligere orientering mot venner og jevnaldrende enn i barneårene, der foreldre og familien er det viktige omdreiningspunkt i tilværelsen (Erikson, 1968). De er særlig orienterte mot følelsesmessige stimuli i sosiale situasjoner, og spesielt i forhold til jevnaldrende (Casey et al., 2008). Ungdommens særlige orientering mot sosial informasjon i relasjonelt samspill kan forstås som en «primer» for læring. Det sosiale fellesskapet – i familien og med venner offline og online – er potente og avgjørende læringsarenaer for aktiviteter, mestring og glede på en rekke livsområder, og det øker ungdommens mulighet for autonomi og selvstendighet som voksen.
For mange ungdommer stabiliserer følelsene seg, og de viser økende evne til abstraksjon og problemløsning (Leuyten et al., 2020). Selv om det er stor variasjon i modningstempo mellom ungdom, kan mange kjenne en økende tilfredshet i egen kropp, opplevelse av mestring, samt sosial og personlig trygghet mot slutten av ungdomstiden.
Ungdomstiden kan forstås som en potensiell transformasjonsprosess mot en tydeligere og mer stabil selvidentitetsopplevelse (Stänicke, 2019). Samtidig kan endringene erfares som utfordrende og overveldende. Vansker med å regulere følelser, relasjonelle utfordringer og risikoatferd er ikke uvanlig i ungdomstiden. Ungdom synes også mer villige til risikohandlinger sammen med jevnaldrende enn med andre (Casey et al., 2008).
Noen ungdommer viser risikoatferd rettet mot egen kropp – de lar være å spise, ruser seg eller selvskader. For noen kan endringene ved kroppen vekke skam for andres blikk og vekke en trang til kontroll og perfeksjonering av kroppens vekt og utseende. Andre kan synes å bruke kroppen for å oppnå lettelse, eller for å unngå det vanskelige ved seg selv og det overveldende i hverdagen ved å skade seg. For atter andre kan kroppen utsettes for risikosituasjoner som rusmisbruk, slåsskamper eller ubeskyttet sex med fremmede.
I det følgende vil jeg drøfte om risikoatferd og tilsynelatende destruktiv atferd der kroppen har en sentral rolle kan forstås i lys av utviklingspsykologiske tema som finner sted i denne overgangsperioden mot voksenlivet. Kan kroppen ha en spesiell utviklingsrolle eller funksjon i ungdomstiden for læring og mestring av aktiviteter og ferdigheter generelt, men også for utvikling av selvopplevelse og selvidentitet? De kulturelle forhold og rammer kan tilby mer eller mindre aksepterte rom og kanaler for å uttrykke og utforske sårbarhet, styrke, følelser og eksistensielle sider ved det å være et ungt menneske. Kanskje kan kroppen brukes for både å beskytte et gryende og skjørt selv, men også for å bli kjent med, bearbeide, integrere og uttrykke vanskelige erfaringer og følelser, ens styrke og sårbarhet.
Mot selvstendighet og en mer stabil selvidentitet
Barnet lærer å bruke kroppen til en rekke aktiviteter. De blir økende fortrolig med sine sanser og integrerer handlingsmønstre – som å spise, snakke, gå, kle på seg, løpe, leke eller lese. Handlingene øker barnets selvstendighet. Sentrale psykologiske utviklingstemaer i ungdomsårene handler også om selvstendighet og selvidentitetsutvikling. Løsrivelsen mot selvstendighet handler om å mestre stadig mer krevende handlingsmønstre, løse oppgaver og dekke grunnleggende behov. Den psykologiske løsrivelsen handler også om å utvikle toleranse og støtte overfor en selv når livet blir vanskelig – om det er i ens indre eller i den ytre verden.
Ungdommen øver på å takle den voksne tilværelsen der foreldrene ikke lenger er den primære støtte og trygghetsbase. Den psykologiske selvstendigheten utvikles gjennom å finne måter å regulere følelser, tilbakeholde impulser, utvikle disiplin til å arbeide over tid uten at noen passer på, organisere sosiale aktiviteter, og ikke minst finne veier til selvomsorg.
Også i forhold til jevnaldrende er det en bevegelse fra at alt handler om å være sosialt innenfor eller utenfor i, og å være like eller forskjellig i tidlig ungdomstid, til en søken mer inn i ens eget og mot et mer modent, stabilt og tolerant selvforhold. Det er likevel viktig å si at separasjons- og løsrivelsesprosessen i ungdomstiden mot autonomi (Gullestad, 1993) ikke handler om å skulle klare seg alene. Ungdommen vil erfare en økende relasjonell gjensidighet der hen kan se egne og andres styrker og svakheter (Guldbrandsen, 2008). Foreldrene har ikke lenger svaret på alt, og kan heller ikke klandres for alle vanskeligheter i ens liv.
For å bli kjent med seg selv må egne ressurser og sårbarhet, følelser og behov erfares og med det oppdages. Ulike selvopplevelser må erfares og integreres. Grenser mellom selv og andre, og mellom den indre og ytre verden, må utforskes og etableres (Stänicke, 2019). I nære relasjoner kan det vanskelige deles og bearbeides. Det å finne noen som er med på oppturer og nedturer, og som tåler meg, kan åpne for at jeg tåler mer meg selv. Den unge kan erfare at en annen orker og tåler det vanskelige ved dem selv eller at en annen har råd. Slik kan mestring av det vanskelige gradvis læres. Disse erfaringene er helt nødvendige for å skape en stabil selvfølelse og en selvidentitet – en trygghet om at det vanskelige kan overleves og stabilitet kan gjenvinnes.
Mangel på kontakt med jevnaldrende og avstand til foreldre kan gjøre denne nødvendige utforskingen ensom, smertefull og mer overveldende. Tidlig relasjonell utrygghet og omsorgsvansker, eller den økende orienteringen mot jevnaldrende, kan vekke sterk skam og redsel for den andres blikk. Den unge kan søke «solitude» og ikke ønske å være til bry, eller være redd for den andres fordømmelse. Utryggheten i ungdomstiden kan kjennes både i den ytre og indre verden. Det er så lett å bli utsatt og utstøtt, og såkalte venner kan bli ganske så kjipe for å slippe å føle seg sårbare selv.
Eller selvusikkerheten er så stor at det kun er de kritiske kommentarene eller situasjoner hvor en oversees som huskes og legges merke til. Den indre selvfordømmelsen kan gå opp i en ytre verden som også kan oppleves som kun fordømmende. Det er ikke så lett å etablere en klar grense mellom den indre og ytre verden – verden og andre forstås som en forlengelse av oss selv (Landmark & Stänicke, 2016).
Det å lære av andre og å lære av erfaring (Bion, 1962) fordrer en tillitt – emosjonelt og relasjonelt – til andre mennesker (epistemisk tillitt; Fonagy et al., 2019). Tillitt og trygghet etableres i tidlige barneår, og kan utfordres av episoder eller perioder med manglende omsorg. Blos (1969) skrev at ungdomstiden er barnets andre sjanse til psykologisk adskilthet, trygghet og selvstendighet. I ungdomstiden kan det uforløste og ubearbeidede fra tidlige relasjonssamspill aktualiseres i relasjon til foreldre, nære venner og kjærester. På den måten kan mistillit og vanskelige temaer og følelser bli representert på ny.
De aktualiserte temaene kan potensielt bearbeides og håndteres på nye måter i gamle og nye relasjoner. Ungdommens tidlige psykologiske historie er til stede her og nå. Utfordringen er å finne et fellesskap der roller kan utforskes, der erfaringer av tillit og mistillit kan utprøves på ny, og en gryende selvidentitet kan ta form. I dag kan digitale medier ha en særlig viktig rolle som et utvidet venneområde eller som et mellomområde for sosial utforskning (Landmark & Stänicke, 2016).
Bruk av kroppen – for å kontrollere, representere og bearbeide det vanskelige
Selvobservasjon og refleksjon inntrer gryende i tidlige ungdomsår, og er en nødvendig del av utvikling av selvidentitet. Hvem er jeg? Hvordan erfarer jeg og andre meg? Vår evne til å skape mening til egne og andres handlinger som uttrykk for mentalt innhold – det å mentalisere – er helt sentralt for å kunne regulere følelser, bli mindre overveldet, ha tro på at livet er overkommelig og kunne vise empati og selvomsorg (Fonagy et al., 2002). Barn tar for gitt at deres indre og ytre verden er lik andres. Ungdommer forstår kognitivt at mennesker kan ha ulike perspektiver – alle vet ikke alt om meg. Samtidig kan hjernens frontale endringer samtidig med sterke følelser gjøre det særlig vanskelig å forstå og skille mellom selv og andre. Når jeg skammer meg er dette hele sannheten om meg som jeg er sikker på at andre vet. Hvis jeg ikke kan dele sårbarhet, hvis selvforakten og selvkritikken er for stor… Da må jeg ha vekk følelsen av det vanskelige i meg. Det å trene, sulte eller gjøre stadig kosmetiske inngrep, ruse seg eller kutte kroppen – alt kan være måter å komme vekk fra noe vanskelig, vondt og overveldende – en opplevelse av å være meg som jeg ikke orker.
LeBreton (2017) skriver at selvskade hos ungdom innebærer at de ofrer kroppen for å redde helheten. Kroppen kan erfares som en del av meg eller et objekt, forskjellig fra meg selv, som kan utforskes, straffes eller disiplineres med fysiske anstrengelser. Grenser må testes for å bli kjent med egne følelser, behov og sårbarhet. Grensetesting og risikoatferd kan rettes ut mot etablerte lover og regler – hva er lov og hva er mulig – men også som en eksistensiell utforsking av grenser for egen kropp – hva tåler jeg, og hva er inni meg? I mangel på nære relasjoner hvor det vanskelige og ens sårbarhet kan deles og integreres, kan grenseutprøvingen og utforskingen rettes mot egen kropp.
Gjennom å bruke kroppen kan også vanskelige opplevelser og følelser reguleres. Ved å påføre kroppen smerte og pinsel kan adrenalin og endorfiner vekkes og gi kortvarig belønning, lettelse, frigjøring fra psykisk smerte og en følelse av kontroll (Klonsky, 2007). Den psykologiske smerten blir kroppslig og – for noen – mer legitim og håndterbar.
Samtidig kan kroppen også brukes som en måte å representere og uttrykke det forbudte og overveldende. De kroppslige erfaringene av å være i verden må representeres og knyttes til mentalt innhold for å integreres som en del av selvopplevelsen (Lecours & Bouchard, 1997). Utforskingen av kroppen kan være en måte å bruke kroppen på som tilløp til kommunikasjon – overfor seg selv vel så mye som overfor andre (Stänicke et al., 2018). Med kroppen kommer det vanskelige til uttrykk uten at opplevelsene deles med ord i et sosialt fellesskap. Det er kroppen som er fellesskapet, som er speilet og lerretet. De forbudte følelsene kan uttrykkes gjennom selvhat eller selvstraff. Selvdestruktive handlinger som selvskade, rusmisbruk og risikoatferd kan uttrykke det forbudte og det språkløse. Ved å perfeksjonere eller skade kroppen kan tidligere relasjonelt traumatiske hendelser gjentas, og sårbarhet kan utrykkes inntil noen oppdager hvordan barnet led overlast (Stänicke, 2019).
Omkostningene kan bli store. For store for noen. Det som var en måte å håndtere det vanskelige på, blir et enda større problem. Bordet fanger. Vekten må bli enda lavere selv om prosessen er livstruende. Det må gjøres enda et kirurgisk inngrep selv om kroppsdelen kan bli ødelagt eller miste viktige funksjoner. Rusens beroligende eller stimulerende virkning blir mindre over tid, og tiden det tar å få tak i rusmidler blir mer omfattende og inngripende i hverdagen. Arrene etter den gjentatte selvskadingen dekker kroppsdelene som viktige vitner til historien, men hud og sener kan være ødelagt for alltid. Selv om destruktive handlinger er forståelige er det viktig å fremheve at det kan være nødvendig å søke hjelp. Det er mulig og helt essensielt å finne andre måter for å regulere følelser, utforske kanaler for å uttrykke sine vansker, og oppøve tillit til andre mennesker (Stänicke, 2020).
Betydningen av å tørre og å bli noe eget
Hvor krevende er ikke ungdomstiden i denne henseende? Det er krevende, men også nødvendig å tørre å representere seg selv, stå frem for andre og for seg selv. Ungdomstiden er et vindu for sårbarhet, men også for muligheter. Utforskning av kroppen kan være et overgangsområde der deler av et sårbart selv kan beskyttes, men også utforskes og gradvis integreres til en mer stabil selvidentitet. Ikke bare kutte, ruse eller slanke vekk, bagatellisere eller benekte det en ikke tolererer ved en selv. Det å velge sin egen vei – om det er i forhold til klær, musikk, poltikk, yrkesvalg eller seksualitet. Kaste seg modig ut, og kanskje i en periode til og med være noe andre frykter, beundrer eller forakter. Den ensomheten mange kjenner i ungdomstiden – det å føle seg utenfor og alene, at ingen forstår eller er som meg – ja, det er kanskje en helt nødvendig drivkraft for å tørre og å bli noe eget. Ungdomstidens utfordring er å tørre å være det vi er redde for i oss selv, og det vi er redde for at andre skal se – at vi kan kjenne oss sterke, virksomme, kraftfulle, men også sårbare, små, grådige, misunnelige og stusselige. Risikohandlinger rettet mot kroppen kan handle om å tåle fysisk smerte og utforske grenser, men også psykologisk og eksistensielt uttrykke ens styrke og sårbarhet. Akseptere og integrere det jeg er redd for i meg selv som deler av meg selv og min selvidentitet.
