Helsedirektoratet regner årlig ut kostnadene per pasient i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Og med «pasient» snakker vi her egentlig om brukere, siden dette handler om personer som drar nytte av psykisk helsehjelp, stort sett uten å være innlagt. Når man bryter kostnadene og antall konsultasjoner ned til antall ansatte, får man et tall på hvor mange brukere behandlerne møter hver dag. Det tallet er 1,6, ifølge en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift. Altså under to personer per dag, per behandler.
Dette tallet kan man diskutere, blant annet fordi ledere og mellomledere er regnet inn, som trenger mer tid til administrasjon. Gir man litt ved dørene, kan antall brukere likevel ikke bli mer enn rundt to per dag. Er det bra? Er det bra nok?
Svaret er naturligvis nei, all den stund ventetiden for hjelp er på over 50 dager. Dessuten blir cirka en tredjedel avvist av distriktspsykiatriske sentre (DPS) som kontrollerer tilgangen til statlig finansiert psykolog- og psykiatertjenester. Nå ser det ut som bruk av kunstig intelligens (KI) kan forbedre det magre resultatet. Denne utgaven av Psykisk helse ser nærmere på hvordan det kan skje. KI kan ikke erstatte mennesker, men kan den redusere en del rutinearbeid er det et viktig skritt videre.
Argumenter mot å bruke KI ligner litt på argumentene mot pakkeforløp i psykisk helsevern: samlebånd og standardisering virker ikke. Pakkeforløpet hjalp ikke på køene heller. Risikoen er at teknologien styrer behandlingen, i stedet for at behandlerne styrer teknologien.
For at KI skal være en god løsning, krever det kritisk forståelse, kunnskap og kloke avveininger av behandlerne. Det blir det helsemyndighetenes ansvar å få til, kanskje med noen gnisninger underveis. Men alle vil tjene på en bedre utnyttelse av ressursene som psykisk helsehjelp har til rådighet. Vi kan ikke se oss fornøyd med at kvalifiserte behandlere rekker terapi med færre enn to personer på en dag. •
Dette er en lederartikkel i Magasinet Psykisk helse. Magasinet står inne for meninger i artikkelen.
Cathrine Th Brundell, redaktør