Erfaringens røst

Maja Thune ble tvangsinnlagt da hun var 17 år. I ti år var hun inn og ut av psykiatrisk avdeling, med og uten tvang. Hun fikk høre at hun aldri kom til å bli frisk.

Det var ikke sant.

I dag er Maja Thune (46) kunst- og uttrykksterapeut og yogalærer på akuttpsykiatrisk avdeling på et sykehus i Oslo. Vi møtes før jobb en nokså kald vinterdag på en kafé i Oslo. Solen skinner, og det er som om byen selv kommer seg etter en kraftig infeksjon, hvor symptomene er rekordstort snøfall, sprengkulde, biler i grøften, innstilte busser og tog. Nå våkner den litt opp igjen.

Maja Thune har skrevet flere bøker, den siste kom i fjor og heter Kjærlighet som medisin, en tittel den låner fra hennes prosjekt for et nytt perspektiv på psykiatrisk behandling.

Det du har å bidra med

– Men hva er egentlig kjærlighet, i denne sammenhengen?

– Jeg liker det man spør om i Trieste i Italia, når noe blir innlagt: «Hva har du lyst til å bidra med i verden?» I stedet for å spørre om hva du ikke kan, sier Thune. Hun tenker veldig kort før hun fortsetter:

– Kjærlighet er å se noen fordomsfritt, uten å være forutinntatt, umiddelbart å bekrefte den andre, å møte deg sånn som du er, å finne ditt potensial og det du har å bidra med.

Noen av dem Maja Thune møtte gjennom årene som innlagt, som hadde mye å bidra med, er omtalt i boken. Det er også ulike ansatte, sykepleiere, miljøterapeuter og psykiatere. Men mest handler boken om sammenhengen mellom å ha en alvorlig kronisk diagnose og å jobbe i psykisk helsevern som terapeut. Hva som skjedde før den første tvangsinnleggelsen, bruker hun ikke så mye plass på.

– Hva var egentlig problemet, som gjorde at din pasienthistorie startet?

– Det var vanskelig å være i meg selv. Jeg var redd for mennesker og for meg selv. Jeg var ekstremt sensitiv og følte at jeg smuldret opp. Delvis var det på grunn av traumer, delvis var jeg født sånn. Så hørte jeg stemmer, det var skremmende.

Bo ett år på sykehuset

På nittitallet da dette hendte, var det ikke mye åpenhet om psykiske lidelser, særlig ikke psykoser eller schizofreni, som var diagnosen Maja Thune fikk. Kunnskapen var heller ikke der den er i dag.

– Jeg fikk en dyster spådom. Jeg ble fortalt at jeg hadde schizofreni, jeg kom aldri til å bli frisk, men jeg kunne bo ett år på Blakstad sykehus – til å starte med, forteller hun.

Senere ble diagnosen trukket tilbake. Og etter en tid ble den satt på nytt.

– «Har du vondt inni deg nå», spurte psykiateren som ga meg schizofreni-diagnose igjen. Maja Thune maler frem spørsmålet med en litt forvridd, tynn stemme.

– Jeg hadde kjærlighetssorg!

I dag sier man gjerne at av gruppen som får diagnosen schizofreni blir en tredjedel friske, en tredjedel kan leve godt med sykdommen og en tredjedel vil trenge hjelp resten av livet. Maja Thune er ikke helt på linje med denne tankegangen.

– Hvem skal definere den tredjedelen som er frisk? Hvordan måler du det? Setter du skillet ved én psykose, tre psykoser?

Frihet i beltene

Den unge Maja ble lagt i belter flere ganger fordi hun utagerte. En av gangene beskriver hun paradoksalt nok i boken som befriende.

– Jeg opplevde frihet da jeg lå i beltesengen, men jeg vil ikke anbefale det til noen. Jeg tenkte at det er ikke dette jeg er, jeg er ikke en diagnose.

– Det måtte ha krevd litt overskudd, å tenke sånn?

– Inne i meg var det en stemme som gjorde at jeg skjønte at jeg er noe annet.

Hun ble satt på ulike legemidler, mange samtidig. Bivirkningene var blant annet slitenhet, trøtthet, kribling og at tungen hang ut av munnen. Én lege hun møtte gikk litt utenfor opptråkkete stier, forteller hun.

– Psykiateren som ga meg 18 omega3-piller hver kveld, i stedet for Trilafon.

Hun smiler når hun tenker på det.

Selv om Maja Thune i dag vil skrive ut kjærlighet heller enn piller, er hun ikke ubetinget motstander av legemidler i psykiatrisk behandling.

– Moren min sier at jeg kunne vært mer kritisk, sier Thune

– Jeg har sjelden møtt noen som har vært fornøyd med medisiner, særlig tunge medisiner. Noen synes at angstpreparater og søvnmidler er bra, men det er de eneste. Jeg tror mer på beroligende midler og hjelp til å puste og roe nervesystemet. Det kan være qi gong, isbading, yoga, alt som gjør deg rolig.

Maja Thune holder yoga-timer og fotmassasje på akutten.

– Alle kan være med, ansatte og pasienter. Man kan bare gå tilbake til rommet sitt om man ikke orker.

Yoga hjalp henne med å bli oppmerksom på kroppen og finne styrke og ro i seg selv.

– Jeg prøver å dele mine erfaringer. Men det må være i trygge rammer, både for den som gir omsorg og som får den.

Noe tvang

Thune er ikke helt imot tvang i behandlingen heller, selv om hun ikke bare har god erfaring med det selv. Men hun er glad for at det er mindre brukt nå enn da hun var innlagt.

– Vi bruker nesten aldri belter der jeg jobber, men vi holder jo noen fast. Tvangen er det ikke slutt på. Jeg ser at noen trenger behandling, selv om de ikke ser det selv. Det er nesten ingen frivillig innlagt der jeg jobber.

Regler, derimot, er hun skeptisk til.

– Det var en regel på akuttavdelingen om at kaffemaskinen skulle fjernes kl. 19 hver dag.  Det er jo voksne mennesker, de kan ta en kaffe om de vil! Psykiatriske pasienter trenger færre regler enn andre. For mange er det en katastrofe å bli puttet inn i et A4-liv.

Hun sørget også for at en besøkende fikk ta med en liten knehund inn, forteller hun.

– Det er så mange regler, om hunder og blomster og om å gå rundt om natten. Da blir det ingen mulighet igjen til å finne ut hvor grensen går inne i seg selv.

Som innlagt pepret hun lukket avdeling med påskekyllinger, danset og løp i gangene.

– Er du en urokråke fortsatt?

– Litt. Hvis jeg blir husket for en som gjorde rampestreker, vil jeg bli stolt.

Fin slitenhet

En del av Maja Thunes prosjekt er en utdanning i kjærlighet som medisin for behandlere. Der underviser hun også i terapeutisk yoga. Vel 100 personer har deltatt i opplæringen.  Akkurat nå er det ingen grupper, men nye kurs skal komme, forteller hun.

– Men kan man pålegge noen kjærlighet på jobb?

– Det er kanskje ikke alle som har lyst til å gi kjærlighet, nei.
Hun ler litt.

– Noen er kanskje redde for å vise kjærlighet.

– Fordi det koster noe?

– Man skal bli litt sliten av å jobbe i psykisk helsevern. Men det er en fin slitenhet. Vi er i en kultur hvor det er farlig å komme for nær hverandre, vi skal være profesjonelle. Men jeg tror på å være seg selv, og gi av seg selv. Egentlig er det jo motsatt, man blir mer sliten av å være redd og passe på hele tiden.

Ti år gikk med til psykiatrisk behandling, med og uten hennes samtykke. Likevel ser ikke Maja Thune tilbake på den tiden med bitterhet eller uvilje.

– Jeg er ikke lei meg for noen ting. Jeg tror det er en mening med alt, at mennesker har en livsoppgave, at de skal bli noe. •