Hilser på følelsene

Elisabeth Moseng er vel kjent for Magasinet Psykisk helses lesere, gjennom fantasirike illustrasjoner i hvert blad. Hun skriver også bøker for barn, fem så langt. Denne gangen har hun dykket ned i følelsenes verden, ved å lage en bruksbok om følelser.

– Da barna var mindre, fantes det mange bøker om følelser. Men jeg fant ingen som fenget dem. De var litt allergiske mot slike bøker. «Nei, vil ikke lese om det!» Så jeg ville lage noe litt morsommere, som en spørrebok.

Ekorn og bjørn

Til å hjelpe seg skapte hun to karakterer, Eno Ekorn og Bella Bjørn. De to dyrene opplever følelser, og hjelper hverandre med å komme gjennom dem. Og på Elisabeth Mosengs kontor på Ensjø i Oslo, har de to figurene fått en sentral plass i form av spesialsydde kosedyr. De kan forfatteren bruke når hun er ute og møter barn for å snakke om boka. Det synes hun er morsomt. Nylig var hun på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, der hun møtte engasjerte barnehagebarn.

– De kjenner til de forskjellige følelsene, og de var veldig opptatt av at man må si unnskyld. Da vi snakket om følelsen misunnelse, foreslo jeg at hvis man er misunnelig, kan man tenke på noe man selv er god på, som kanskje andre er misunnelige på. Da ble de veldig engasjerte, sa: «Jeg er god på å stupe kråke!» og andre ting de var gode til. Barn har veldig stor rettferdighetssans.

Toveis skam

Skam er en av følelsene Moseng selv synes er vanskelig å kjenne på hos seg selv.
– Det var også den vanskeligste følelsen å skrive om. For den er toveis. Det er en sosialt regulerende følelse, samtidig som det ikke er en god følelse, som man ikke bør påføre andre. men hvordan ville verden sett ut hvis ingen skammet seg?
– Jeg synes det er vanskelig å håndtere følelsen selv, samtidig er det interessant hvordan skam er håndtert opp gjennom tidene. Med skammekrok og uttrykk som «Eier du ikke skam?» Ved å påføre barn skam, har man klart å disiplinere dem.

– Tar du utgangspunkt i egne tanker og følelser i boka?

– Ja, og i mine egne barn, det de er opptatt av og det jeg registrerer hos dem. Det blir en miks av meg og dem. Jeg har to gutter på 11 og 14. Jeg har fulgt dem i bildebøkene mine.

Forfatteren tar for seg en og en følelse, og lar leserne hilse på dem, og bli kjent med dem.
– Jeg går systematisk til verks på de første sidene. Når kan man få følelsen, hvordan kjennes den, fysisk? Så er det strategier for hvordan man kan håndtere følelsen. Til slutt stiller jeg noen åpne spørsmål. Boka åpner også for at voksne kan fortelle om sine følelser. Det kan gi grunnlag for en dialog, slik at barna kan fortelle om sine følelser.

Herr Hansen

Forfatteren syntes det var veldig skummelt når de voksne ble sinte da hun var liten. Derfor har hun et kapittel om det.
– Sinne er både en primær og en sekundærfølelse. For ofte når du er redd, reagerer du med sinne. Det kan gjemme seg en annen følelse bak sinnet.

– Det har du skrevet om i en annen bok også?

– Ja, «Herr Hansen, he he». Han er grinete og redd for alt det ukjente. Plutselig får han en elefant i hagen, hva skal han med den? Den vil han absolutt ikke ha. Fortellingen handler egentlig om fremmedfrykt. Det var i den perioden hvor det kom mange afrikanske og syriske flyktninger til Norge, og mange var negative til å ta dem imot. Man blir redd det man ikke kjenner. Herr Hansen gjør alt han kan for å bli kvitt elefanten. Men elefanten hjelper ham med å fange noen innbruddstyver, så den var ikke så dum likevel.

– Lykkes du alltid når du skal snakke med barna om følelser?

– Nei, absolutt ikke! Stort sett er det veldig mye motstand. Kanskje det er lettest når noe er trist, for da trenger man trøst og det er enklere å komme inn. Boka trenger ikke leses fra perm til perm, den er mer et verktøy. Kanskje du bare skal lese den ene siden om den aktuelle følelsen, sier Moseng.

Generasjonshåp?

– Jeg ser så mange voksne som ikke klarer å snakke om følelser. Det bare låser seg helt. Jeg kan ikke huske at følelser var noe tema da jeg gikk i barnehagen.

– Det er kanskje litt kjønnsforskjeller?

– Ja, men jeg innbiller meg at generasjonen som vokser opp nå er flinkere til å snakke om følelser, og blir mer oppfordret til å gjøre det, sier Elisabeth Moseng. •